Vintersolverv

På NRKs Jul i Månetoppen lærte jeg noe nytt i dag. Når det Vintersolverv så går alt i surr, alt snur opp ned og forandrer seg. Hm, heldigvis har jeg ikke lagt merke til det hittil, og livet er så snilt med meg for tiden at jeg sannelig håper at opp-ned og ned-opp snuoperasjonene ikke finner sted akkurat nå hos meg.

Denne dagen hvor natta er lengst og dagen kortest, hvor sola snur, er det fullmåne. Jeg har gått på ski i kveld mens mannen min leste, sang og sovnet inn sammen med barna våre. Det var kaldt, ja, men det er noe eget å få muligheten å gå på ski helt alene i marka. Enkelte ganger kom jeg innom steder der det ikke var lysløype og månelyset i snøen lagde dette helt fantastiske bildet av denne verden.

En ny mobiltelefon har jeg også fått meg. Jeg virkelig ikke glad i disse telefoner, men jeg innser at livet er lettere med enn uten en bærbar telefon i håndveska. Nå har jeg endelig fått meg en smartphone, men i stedet for å kjenne meg smart, kjenner jeg meg rimelig dum. I en alder av 35 har den tekniske verden løpt fra meg. På en annen side, like dum var jeg hva gjelder internet og e-mail når jeg begynte på Universitetet som 21 åring. Mao. det går an å lære seg alt mulig, men hva er appere egentlig og hvordan fungerer det. Og når jeg laster dem ned, mens jeg laster dem ned koster det noe? Hm, dette må jeg finne ut av. Jeg har lest litt på nettet, men er foreløpig ikke blitt klokere av den grunn. Det er virkelig nødvendig at mine to småbarn snart blir ungdommer dreven i alle tekniske nyvinninger slik at mor kan henge med. Mannen min er dessverre heller ikke overmåtelig interessert i disse dingsene, selv om han nok vil klare seg bedre enn meg i en quiz, test eller praktisk øvelse.

Ellers er vi litt preget av at store-lille-jenta vår kastet opp natt til i dag. Mannen min var hjemme med henne i dag og heldigvis var hun mye bedre i kveld. Vi er jo litt spent på hvem som er neste mann/kvinne ut her i heimen. Vi kan ikke være så heldig at vi andre tre slipper unna. Det ville i så fall være et juleunder. Jeg håper bare at vi er ferdig med denne runden av omgangssyken før julen ringes inn.

Så var det denne baking av julekaker da. Jeg elsker å bake, men gurimalla, jeg har mye å lære ennå også på denne fronten. Husmorgenet har jeg uansett fått for lite av, og det viser seg igjen nå. Jeg bakte for første gang Berlinerkranser. Tynne pølser i ca. 10 cm skulle rulles ut og danderes på stekebrettet. Slik gjorde jeg, synes jeg, selv om jeg innså at de kanskje ikke skulle bli tynne nok. But I gave it a shot. Vel, stekingen gjorde at alle mine akk så fine kranser eller bretzler ble til digre, og ikke minst overraskende flate, berliner"brød" heller enn kranser. De smaker imidlertid fortrefflig, ikke at jeg vet hvordan Berlinerkranser skal smake, da. Det får mannen min fortelle meg, altså om smaken ble riktig, men han har jerndisiplin eller er rett og slett ikke like keen som meg på søtbakst (det er jo derfor jeg baker så gjerne, for å smake masse på deigen, og selvfølgelig smake masse når baksten er ferdig stekt). Vi hadde nemlig også noen tyske julekaker for inntil noen dager siden, men de har dessverre jeg klart å spise opp nå lenge før jul (da kommer det godt med skiturer, det lover jeg). Det verste jeg har gjort er dog å tømme en boks med mine yndlings-julekaker lagd av min snille gode svigermor. Nå husker jeg ikke i farten hva de heter, søren. Jeg har ennå ikke turt å fortelle mannen min at disse julekakene ikke er å finne på fatet selveste julaften. Han skjønner selvfølgelig ikke hvordan jeg kan mangle så mye selvdisiplin. Heldigvis kan jeg satse på at han igjen kommer til å tilgi meg. Det gjelder tross alt i livet ikke å være perfekt for noen, men å vente på den som elsker feilene dine. Jeg håper virkelig jeg har funnet ham som elsker feilene mine, og jeg tror jammen meg jeg har vært veldig, veldig heldig der, i alle fall i de siste 14 årene. Nok skravling for i dag.