å bestemme selv

Jeg skriver om dette. Jeg skriver om retten til å bestemme selv. Retten til frihet. Retten til autonomi. Hele tiden lærer jeg mer. Jeg vet at frihet også krever relasjoner og nærhet. Det krever trygghet og forståelse. Trygghet til å kunne gjøre dårlige avgjørelser, men selvbestemt.

I går var vi på skitur. Eldste jenta vår har knekt koden. Hun går fint, hun går lett og hun kan sikkert gå langt. Jeg turde imidlertid ikke å la henne bestemme selv i går. Hun fikk ikke lov til å gå lenger, vi skulle ta den kortere runden. I dag angrer jeg. Jeg sa nei fordi jeg var redd for den situasjonen der hun blir sliten, lei seg, der det vil ta veldig lang tid før vi er tilbake på vårt utgangspunkt. Lillebror i pulk og utålmodig var scenariet jeg så foran øye mitt. Så jeg sa nei, om at vi måtte snu og gå en annen vei tilbake.

Senere i løypa sa hun: I morgen, mamma, må du skrive, stort: ALLE MÅ FÅ LOV TIL Å BESTEMME SELV.
Hun har oppdaget for fullt at min makt er så mye større enn hennes makt, og som hun sier det er urettferdig.
Jeg husker denne følelsen så godt. Jeg vet barn trenger vår veildedning, jeg vet det altså. Allikevel, jeg skal være enda mer, eller mye mer varsom overfor hvordan jeg bruker makten min. Så hva om hun hadde blitt sliten. Hun ville jo bli sliten, hun ville jo gå langt. Hadde hun blitt sliten, så er det jo min oppgave som mamma å stå i den situasjonen, ikke frykte den, ikke flykte fra den, men være og stå i den.

Men nå jenta mi. Jeg har skrevet det og for deg og meg skal jeg skrive det en gang til:
ALLE MÅ FÅ LOV TIL Å BESTEMME SELV