mandag

Selvfølgelig vet alle at det er mandag i dag. Allikevel vil jeg begynne innlegget med akkurat det ordet. Mandagmorgener kan være litt triste for meg. Jeg er en av de som føler seg strukket mellom mine barn og jobben min. Jeg savner barna mine på mandager før jeg har fått sagt ha det i bhgen, og jeg gleder meg fredag fordi jeg har to hele dager å se frem til sammen med barna mine.
Jobben min vil jeg ikke være foruten. Barna mine vil jeg i alle fall ikke være foruten. Også har jeg valgt 80 % jobb i stedet for 50 % som jo ville være den riktige fordelingen mellom begge størrelser. Det er skrevet mye om valgfriheten og at vi kvinner kan velge ikke å jobbe, eller å jobbe mindre. Hmmm. Ser ut som om jeg ikke ser denne valgfriheten. Heldigvis er stipendiatlivet veldig fritt. I dag gikk det an å ha en rolig morgen, slik at vi kunne kose oss lenge før vi dro til bhg og jobb. Det er herlig å kunne gjøre slik. Lurer bare på hvordan det kommer til å være når levering av avhandlingen nærmer seg. Foreløpig, selv om jeg er mer på jobb enn hjemme, prioriterer jeg faktisk barna langt mer enn avhandlingen. Jeg bare håper at jeg kommer i havn til tross for denne prioriteringen. Det som gjør meg mest trist er egentlig at jeg vet at mine to små ikke vet at de er høyere prioritert enn den store boka. De kjenner ikke til min hastverk på jobben for å kunne tilbringe mer tid sammen med dem. De kjenner ikke til det faktum at meg sittende med dem på sofaen i morges, betyr at jeg prioriterer dem fremfor en avhandling som må bli skrevet, og som jeg vil skrive. Det er litt trist, for for dem jeg er en mamma som er mye mer fraværende enn til stedet., søren.

Det var dagens tanker. Slike tanker er jo mest fremme når helgen var spesiell, spesiell, spesiell hyggelig. Sedvanlig spesiell hyggelig. Tilbake til boka...