Slik var det jo ikke tenkt. Jeg lider av skrivesperre. Denne bloggen skulle jo fylles med små anekdoter (helst morsomme) og dype tanker fra meg. Jovisst, tenker jeg ofte på bloggen, men jeg møter, som så mange andre ganger i livet mitt, plutselig denne redselen om at jeg ikke klarer å si noe morsomt, fortelle noe interessant eller har gode tanker. Dette dårlige selvbildet blir forsterket, mens jeg surfer rundt i blogglandia og leser om alle de kloke, inspirerende, motiverende og av og til litt irriterende innlegg.
Jeg begynner å lure på om jeg egentlig lever i nuet, slik jeg håper jo inderlig at jeg gjør. Hvor er de søte, små anekdotene fra mitt liv, fra mitt liv i min familie, mine reiser i bussen hver dag, mine forskerkollegaer med sine særegenheter? Klarer jeg virkelig ikke å legge merke til dem? Herregud, er jeg så selvopptatt eller forhåpentligvis bare fjern at jeg ikke husker noe spesielt som kan ha hendt i min hverdag? Eller er livet mitt bare ikke fylt med småhistorier? Det kan jeg nesten ikke tro. Jeg ler jo flere ganger om dagen. Spesielt lillegutten vår får meg mange ganger til å le rett ut. Jeg kjenner lykken hver eneste dag når vi fire sitter sammen og spiser frokost eller middag. Jeg digger å se på barne-TV og hører snorkelyden fra mannen min ved siden av oss. Jeg elsker å bli vekket hver dag av at storejenta vår mener at mammaen må kiles til bevissthet. Det er kanskje ikke så mye mer som jeg trenger for å oppleve at livet mitt er en morsom, liten anekdote.
Kanskje jeg blir gjennom denne bloggen etterhvert flinkere til å fange disse små øyeblikk som så mange av dere er så gode til å formidle og skrive om. Og kanskje en dag våger jeg å formidle mine meninger om samfunnets store spørsmål, om politikken som råder, om trendene som styrer oss mange ganger mer enn vi ønsker.
PS: Zumba er en av disse trendene som styrer meg heldigvis vanvittig sterkt. For en herlig discofølelse som skapes. Jeg klarer å gjennskape den "16-årige meg" i denne treningstimen. Herlig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar