5 år

Det er fem år siden jeg fødte vår eldste jente. Det hele begynte allerede dagen før, men klokken passerte tolv om natten og en og en halv time senere den 17. februar 2006 var hun endelig hos oss. Vårt første barn. Hun som lærer oss så mye hver dag siden hun kom til oss. Hun som har så mange kloke tanker og ord, som så ofte er stille og tilbaketrukken, som andre ganger bobler over av glede, spesielt når hun synger og danser. Hun som er uten tvil den mest omtenksomme og givende femåring jeg noen ganger har møtt, nesten selvutslettende stiller seg bakerst i kø og som jeg av og til vil dytte frem slik at hun også får sin rett. Hun som kommer fremdeles hver natt i senga vår, hun som forguder pappaen sin. Hun som ikke leker med leker men med alt annet. Hun som er i en utebarnehage hver eneste dag og som fryser på føttene om vinteren uten å klage og som koser seg i bakken med akebrett eller i løypa med ski på bena, som svømmer som en fisk i vannet, som skriver åtte navn helt alene.

Hun har fått en sykkel i dag, sin første ordentlige sykkel med pedaler og ringeklokke og lås og lys og bakspeil og flagg. Så stolt hun er av å ha blitt fem.

Jeg ser på det hele og kjenner en stor takknemlighet over å få lov til å være mammaen hennes. Det kjennes nesten som om jeg ikke kan fortjene en så god jente som dattera mi. Jeg er berørt av henne og jeg ser at hun blir stor og ikke trenger meg slik hun gjorde før, og at det bare vil gå den ene veien. Jeg skal venne meg til det når den tiden kommer. Til da skal jeg bake flere kaker og handler inn flere ting til den store skattejakt-barnebursdag på lørdag.