På jobb

Det er mandag i romjula og jeg er på jobb. Det trengs av og til, og jeg trenger det nå. Julens ro til å kunne jobbe. Til å kunne skrive. Dessverre viser det seg at etter 20 minutter skriving begynner jeg å se etter "mine folk" i blogglandia og hvordan jula har artet seg for dem. Nå har jeg satt meg som plan og skrive dette lille innlegget og fortsette med boka mi. Om en time skal jeg lese om nese blogglandiaverdens jul, og en time etter det igjen en annen osv. til hele dagen er gått. Barna er hos besteforeldrene i de neste to dager og jeg skal være her lenge i dag. Det er trist å ikke være sammen med dem i hele romjula, men jeg vet de koser seg glugg ihjel hos svigermor og svigerfar, og jeg får for en gangs skyld bare skrive, ta en pause, skrive litt til, ta enda en pause, skrive enda mer og må aldri forlate dette skrivebordet for å hente noen i barnehage eller lage noe middag, jeg kan bare slutte her når jeg vil og føler for det. Det blir bra, det er et undervurdert privilegium. Ha en riktig fin romjul alle sammen.

Barnets menneskerettigheter

Det er vel ikke til å unngå at jeg røper - og dermed lett kan finnes i det virkelige liv, hvis noen skulle være interessert i noe så uinteressant - at jeg skriver om et emne som handler om barnets menneskerettigheter. Det går tungt og vanskelig fremover og jeg kan ofte kjenne på en slags angst eller panikk om at jeg ikke klarer å levere en fin, leselig og stor bok fra meg i tide.

Heldigvis får jeg hjelp av en veldig kompetent og ikke minst også hyggelig veileder.

I dag er jeg spesielt stolt av min veileder. Er faktisk også stolt av å være hennes "elev". Den norske professoren i barnerett fra UiO er i går blitt valgt til FNs komité for barns rettigheter. Komiteen overvåker implementeringen av barnekonvensjonens bestemmelser i politikk, samfunn og lovgivning til alle de 190 medlemsstatene som har ratifisert FNs barnekonvensjon. Gratulerer så mye Professor Kirsten Sandberg!

Vintersolverv

På NRKs Jul i Månetoppen lærte jeg noe nytt i dag. Når det Vintersolverv så går alt i surr, alt snur opp ned og forandrer seg. Hm, heldigvis har jeg ikke lagt merke til det hittil, og livet er så snilt med meg for tiden at jeg sannelig håper at opp-ned og ned-opp snuoperasjonene ikke finner sted akkurat nå hos meg.

Denne dagen hvor natta er lengst og dagen kortest, hvor sola snur, er det fullmåne. Jeg har gått på ski i kveld mens mannen min leste, sang og sovnet inn sammen med barna våre. Det var kaldt, ja, men det er noe eget å få muligheten å gå på ski helt alene i marka. Enkelte ganger kom jeg innom steder der det ikke var lysløype og månelyset i snøen lagde dette helt fantastiske bildet av denne verden.

En ny mobiltelefon har jeg også fått meg. Jeg virkelig ikke glad i disse telefoner, men jeg innser at livet er lettere med enn uten en bærbar telefon i håndveska. Nå har jeg endelig fått meg en smartphone, men i stedet for å kjenne meg smart, kjenner jeg meg rimelig dum. I en alder av 35 har den tekniske verden løpt fra meg. På en annen side, like dum var jeg hva gjelder internet og e-mail når jeg begynte på Universitetet som 21 åring. Mao. det går an å lære seg alt mulig, men hva er appere egentlig og hvordan fungerer det. Og når jeg laster dem ned, mens jeg laster dem ned koster det noe? Hm, dette må jeg finne ut av. Jeg har lest litt på nettet, men er foreløpig ikke blitt klokere av den grunn. Det er virkelig nødvendig at mine to småbarn snart blir ungdommer dreven i alle tekniske nyvinninger slik at mor kan henge med. Mannen min er dessverre heller ikke overmåtelig interessert i disse dingsene, selv om han nok vil klare seg bedre enn meg i en quiz, test eller praktisk øvelse.

Ellers er vi litt preget av at store-lille-jenta vår kastet opp natt til i dag. Mannen min var hjemme med henne i dag og heldigvis var hun mye bedre i kveld. Vi er jo litt spent på hvem som er neste mann/kvinne ut her i heimen. Vi kan ikke være så heldig at vi andre tre slipper unna. Det ville i så fall være et juleunder. Jeg håper bare at vi er ferdig med denne runden av omgangssyken før julen ringes inn.

Så var det denne baking av julekaker da. Jeg elsker å bake, men gurimalla, jeg har mye å lære ennå også på denne fronten. Husmorgenet har jeg uansett fått for lite av, og det viser seg igjen nå. Jeg bakte for første gang Berlinerkranser. Tynne pølser i ca. 10 cm skulle rulles ut og danderes på stekebrettet. Slik gjorde jeg, synes jeg, selv om jeg innså at de kanskje ikke skulle bli tynne nok. But I gave it a shot. Vel, stekingen gjorde at alle mine akk så fine kranser eller bretzler ble til digre, og ikke minst overraskende flate, berliner"brød" heller enn kranser. De smaker imidlertid fortrefflig, ikke at jeg vet hvordan Berlinerkranser skal smake, da. Det får mannen min fortelle meg, altså om smaken ble riktig, men han har jerndisiplin eller er rett og slett ikke like keen som meg på søtbakst (det er jo derfor jeg baker så gjerne, for å smake masse på deigen, og selvfølgelig smake masse når baksten er ferdig stekt). Vi hadde nemlig også noen tyske julekaker for inntil noen dager siden, men de har dessverre jeg klart å spise opp nå lenge før jul (da kommer det godt med skiturer, det lover jeg). Det verste jeg har gjort er dog å tømme en boks med mine yndlings-julekaker lagd av min snille gode svigermor. Nå husker jeg ikke i farten hva de heter, søren. Jeg har ennå ikke turt å fortelle mannen min at disse julekakene ikke er å finne på fatet selveste julaften. Han skjønner selvfølgelig ikke hvordan jeg kan mangle så mye selvdisiplin. Heldigvis kan jeg satse på at han igjen kommer til å tilgi meg. Det gjelder tross alt i livet ikke å være perfekt for noen, men å vente på den som elsker feilene dine. Jeg håper virkelig jeg har funnet ham som elsker feilene mine, og jeg tror jammen meg jeg har vært veldig, veldig heldig der, i alle fall i de siste 14 årene. Nok skravling for i dag.

Mobiltelefonen...

var ikke til å redde.RiP. Nå gjelder det å bite i det sure eplet å kjøpe en mobil uten abonnement. Sure penger som jeg har lyst til å bruke på noe annet, eller aller helst ikke i det hele tatt.

Julebord

Jeg skal på julebord i kveld. Det er ikke annet å si om det enn at jeg gleder meg veldig. Jobben min er ikke så veldig sosial når jeg sitter på kontoret og skriver. Hyggelig å komme sammen med kollegaene og vennene og feste sammen. Ny kjole (forfengelige meg) skal tas på, fine støvletter fra Fretex og kule øredobber. Det blir godt. Den store boka blir kanskje ikke akkurat skrevet ferdig i morgen.

Julebord har noe overflatisk ved seg, synes jeg i alle fall, men det er godt av og til å være lite dypt og prinsipiell.

Mitt forhold...

...ikke til min kjære nei, men til mobiltelefoner er kronglete (eller skal det være kronglede, mon tro?). Jeg må innrømme at jeg hvert år får meg en ny mobiltelefon. Ikke fordi jeg jakter etter status og vil ha den nyeste, flotteste av dem alle. Neida, det er fordi jeg mister eller stakkars dem, verre - jeg dreper dem i vann og lignende. Hittil har jeg vært veldig heldig og alltid klart å gjøre dette ugagn når avtaletiden med mobilleverandørselskapet var på vei til å løpe ut og det var mulig for meg å tegne et nytt abonnement. Hvert år en ny mobil til én kroner (jeg er klar over at jeg betaler mer, altså).

Den gang klarte jeg det ikke. Eller, kanskje vår lille sønn har ikke fått med seg ettårs fristen. Det var tydeligvis veldig gøy å legge mobiltelefonen min opp i glasset hans fullt med Rema 1000s Taffelwasser. Det er lenge til august neste år når mobiltelefonabonnementet mitt skal løpe ut. Så nå har jeg levert den til reparasjon. 650 kroner - det er halvparten av den opprinnelige verdien - og de må jeg betale uavhengig av om reparatøren få til at mobilen fungerer igjen. Det kan være 650 ut av vinduet. Oioioi. I morgen vet jeg mer.

Forresten, interessant å oppleve hvor snurt mine bekjente, familie og venner er over at jeg ikke nås på mobil eller svarer på sms. Må vel innrømme at de fleste er snurt fordi dette opplever de kun med meg "hele tiden". ingen andre som sliter?

Min kjære mente at jeg i alle fall ikke med det første vil kunne regne med å få dyre duppedingser til bursdag eller jul, og jeg må si meg enig med ham. En iphone eller ipad har jeg virkelig ikke gjort meg fortjent til.

Men hva skal...

...jeg skrive? Dette hadde jeg nok ikke regnet med. Vanligvis er det mer enn nok i hodet mitt av tanker, synespunkter og meninger. Men nå er jeg ikke bare rammet av prestasjonsangst i forhold til "den store boka", nei nå rammes jeg plutselig av samme "sperre" også her. Det var ikke slik jeg hadde tenkt meg det. Jaja, men ordene strømmer jo på allikevel, noe er det alltid som ruller og går i hodet mitt. Jeg har ikke tatt meg tid enda til å surfe gjennom blogglandia i dag, men jeg regner med at mange av oss ("oss" - vi er et land, et samfunn, et eller annet i denne bloggverden - og nå er jeg medborger jeg også) skriver om Lucia-feiringen i dag. Jeg har også vært så heldig å fikk oppleve feiringen i vår yngstes sønn barnehage i morges. Og fordi vi har to forskjellige barnehager, fortsetter den fine markeringen av dagen for min del også i ettermiddag. Jenta vår synger Lucia med et fint telyslykt i hånda ute ved den fine bålplassen til barnehagen når blåtimen setter inn i dag. Etter det blir det grøt, gløgg og saft servert til søsken og foreldre. Jeg liker denne markeringen alltid svært godt. Det er så stemningsfylt når alle familier samles rundt bålet i mørket og koser seg med maten. Jeg kommer selv fra et land hvor vi ikke feirer Lucia-dagen. Det er nokså nytt for meg, ikke mer enn fire år siden jeg ble mamma selv, og jeg kjenner hvordan jeg virkelig nyter å få lov å oppleve denne dagen gjennom mine barn. Nå har jeg jo hørt at flere av nordmenn i min generasjon (født 1975) ikke har feiret Lucia. Den opplevelsen jeg har gjelder da kanskje for flere enn bare utlendinger. Jula er virkelig en tid hvor vår familie kan nyte at vi kommer fra to forskjellige land. Mannen min får med seg de tradisjonene jeg formidler, og jeg får øyne opp for alt det norske. Herlig. Vel, tilbake til "den store boka". Jeg skriver her som jeg skravler, så til slutt ble det som vanlig mer enn nok ord allikevel. Arbeidsdagen er kort i dag, keep on going.

Da starter jeg opp igjen

For circa halvannet år siden startet jeg opp med en blogg som skulle fortelle om livet med familien min. Mest var tanken om å holde kontakten med familie og venner som bor rundt omkring i Norge og utlandet. Prosjektet startet litt for ambisiøs og motivasjonen min dabbet av ganske raskt. Nå har jeg lest mye i blogglandia i de siste årene, og det er jammen meg rart at jeg ikke selv har bidratt så mye i internettverdenen. Verken med kommentarer til andre eller at jeg altså selv velger å skrive. Nå er det jo litt fåfengt da av meg. Hvem er jeg til å tro at min stemme trengs også der ute?

Jeg skriver på en doktorgrad som må leveres i november 2011. Det innebærer i følge alle rundt meg vanvittig mye jobbing i de neste månedene som kommer, og det begynner å ane meg at ekspertene har rett i det. Jeg trenger altså strengt tatt ikke et sted til der jeg skriver, gjør jeg vel?! Det finnes en fin blogg som heter mamma og mer, og enda en med navnet underveis. Førstnevnte er i samme situasjon som meg og sistnevnte har levert sin avhandling en gang i år. Begge skrev at bloggen er en deilig avbrekk fra den faglige skrivingen og det presset som ligger over det. Blogging er den frie skrivingen. En av de bak disse to bloggene skrev også at den pleide å referere til sitt arbeid med doktoravhandlingen som jobben med den store boka overfor sine barn (var det deg underveis?). Det inspirerte meg til å tenke på denne bloggen ikke som den store fortellingen jeg skriver på helst hver dag, men at denne bloggen skal være min lille fortelling om alt og ingenting. Bare for meg selv faktisk, og kanskje en eller annen som plutselig og tilfeldig måtte komme innom her.

Ambisiøs var min første blogg for meg på alle måter. Dette kan ikke få lov å ta lang tid, bare den tiden jeg akkurat der og da har tenkt å bruke. Å legge inn bilder tok min tålmodighet fra meg til slutt. Her blir det ikke bilder, kanskje av og til, men ikke i all hovedsak. Kjenner dere til bloggen mammatanker? En fantastisk blogg uten noen bilder og de trengs virkelig ikke. Vil ikke sitte her og påstå at min blogg kan bli like bra lesing, men jeg er styrket i valget om at bilder ikke er en nødvendighet (mm man kanskje skriver om interiør o.l.). Godt å være i gang, så får jeg se hvordan det går. Og ja, en liten ting til. Jeg er ikke norsk. Til min store forskrekkelse gjør jeg fremdeles etter mange års opphold i Norge feil. Samtidig vil jeg skrive slik jeg akkurat tenker her og nå. Overbær mine skrive- og grammatikkfeil!