Selvfølgelig vet alle at det er mandag i dag. Allikevel vil jeg begynne innlegget med akkurat det ordet. Mandagmorgener kan være litt triste for meg. Jeg er en av de som føler seg strukket mellom mine barn og jobben min. Jeg savner barna mine på mandager før jeg har fått sagt ha det i bhgen, og jeg gleder meg fredag fordi jeg har to hele dager å se frem til sammen med barna mine.
Jobben min vil jeg ikke være foruten. Barna mine vil jeg i alle fall ikke være foruten. Også har jeg valgt 80 % jobb i stedet for 50 % som jo ville være den riktige fordelingen mellom begge størrelser. Det er skrevet mye om valgfriheten og at vi kvinner kan velge ikke å jobbe, eller å jobbe mindre. Hmmm. Ser ut som om jeg ikke ser denne valgfriheten. Heldigvis er stipendiatlivet veldig fritt. I dag gikk det an å ha en rolig morgen, slik at vi kunne kose oss lenge før vi dro til bhg og jobb. Det er herlig å kunne gjøre slik. Lurer bare på hvordan det kommer til å være når levering av avhandlingen nærmer seg. Foreløpig, selv om jeg er mer på jobb enn hjemme, prioriterer jeg faktisk barna langt mer enn avhandlingen. Jeg bare håper at jeg kommer i havn til tross for denne prioriteringen. Det som gjør meg mest trist er egentlig at jeg vet at mine to små ikke vet at de er høyere prioritert enn den store boka. De kjenner ikke til min hastverk på jobben for å kunne tilbringe mer tid sammen med dem. De kjenner ikke til det faktum at meg sittende med dem på sofaen i morges, betyr at jeg prioriterer dem fremfor en avhandling som må bli skrevet, og som jeg vil skrive. Det er litt trist, for for dem jeg er en mamma som er mye mer fraværende enn til stedet., søren.
Det var dagens tanker. Slike tanker er jo mest fremme når helgen var spesiell, spesiell, spesiell hyggelig. Sedvanlig spesiell hyggelig. Tilbake til boka...
mandag 31. januar 2011
mandag 24. januar 2011
å bestemme selv
Jeg skriver om dette. Jeg skriver om retten til å bestemme selv. Retten til frihet. Retten til autonomi. Hele tiden lærer jeg mer. Jeg vet at frihet også krever relasjoner og nærhet. Det krever trygghet og forståelse. Trygghet til å kunne gjøre dårlige avgjørelser, men selvbestemt.
I går var vi på skitur. Eldste jenta vår har knekt koden. Hun går fint, hun går lett og hun kan sikkert gå langt. Jeg turde imidlertid ikke å la henne bestemme selv i går. Hun fikk ikke lov til å gå lenger, vi skulle ta den kortere runden. I dag angrer jeg. Jeg sa nei fordi jeg var redd for den situasjonen der hun blir sliten, lei seg, der det vil ta veldig lang tid før vi er tilbake på vårt utgangspunkt. Lillebror i pulk og utålmodig var scenariet jeg så foran øye mitt. Så jeg sa nei, om at vi måtte snu og gå en annen vei tilbake.
Senere i løypa sa hun: I morgen, mamma, må du skrive, stort: ALLE MÅ FÅ LOV TIL Å BESTEMME SELV.
Hun har oppdaget for fullt at min makt er så mye større enn hennes makt, og som hun sier det er urettferdig.
Jeg husker denne følelsen så godt. Jeg vet barn trenger vår veildedning, jeg vet det altså. Allikevel, jeg skal være enda mer, eller mye mer varsom overfor hvordan jeg bruker makten min. Så hva om hun hadde blitt sliten. Hun ville jo bli sliten, hun ville jo gå langt. Hadde hun blitt sliten, så er det jo min oppgave som mamma å stå i den situasjonen, ikke frykte den, ikke flykte fra den, men være og stå i den.
Men nå jenta mi. Jeg har skrevet det og for deg og meg skal jeg skrive det en gang til:
ALLE MÅ FÅ LOV TIL Å BESTEMME SELV
I går var vi på skitur. Eldste jenta vår har knekt koden. Hun går fint, hun går lett og hun kan sikkert gå langt. Jeg turde imidlertid ikke å la henne bestemme selv i går. Hun fikk ikke lov til å gå lenger, vi skulle ta den kortere runden. I dag angrer jeg. Jeg sa nei fordi jeg var redd for den situasjonen der hun blir sliten, lei seg, der det vil ta veldig lang tid før vi er tilbake på vårt utgangspunkt. Lillebror i pulk og utålmodig var scenariet jeg så foran øye mitt. Så jeg sa nei, om at vi måtte snu og gå en annen vei tilbake.
Senere i løypa sa hun: I morgen, mamma, må du skrive, stort: ALLE MÅ FÅ LOV TIL Å BESTEMME SELV.
Hun har oppdaget for fullt at min makt er så mye større enn hennes makt, og som hun sier det er urettferdig.
Jeg husker denne følelsen så godt. Jeg vet barn trenger vår veildedning, jeg vet det altså. Allikevel, jeg skal være enda mer, eller mye mer varsom overfor hvordan jeg bruker makten min. Så hva om hun hadde blitt sliten. Hun ville jo bli sliten, hun ville jo gå langt. Hadde hun blitt sliten, så er det jo min oppgave som mamma å stå i den situasjonen, ikke frykte den, ikke flykte fra den, men være og stå i den.
Men nå jenta mi. Jeg har skrevet det og for deg og meg skal jeg skrive det en gang til:
ALLE MÅ FÅ LOV TIL Å BESTEMME SELV
tirsdag 18. januar 2011
Skriv da vel!
Slik var det jo ikke tenkt. Jeg lider av skrivesperre. Denne bloggen skulle jo fylles med små anekdoter (helst morsomme) og dype tanker fra meg. Jovisst, tenker jeg ofte på bloggen, men jeg møter, som så mange andre ganger i livet mitt, plutselig denne redselen om at jeg ikke klarer å si noe morsomt, fortelle noe interessant eller har gode tanker. Dette dårlige selvbildet blir forsterket, mens jeg surfer rundt i blogglandia og leser om alle de kloke, inspirerende, motiverende og av og til litt irriterende innlegg.
Jeg begynner å lure på om jeg egentlig lever i nuet, slik jeg håper jo inderlig at jeg gjør. Hvor er de søte, små anekdotene fra mitt liv, fra mitt liv i min familie, mine reiser i bussen hver dag, mine forskerkollegaer med sine særegenheter? Klarer jeg virkelig ikke å legge merke til dem? Herregud, er jeg så selvopptatt eller forhåpentligvis bare fjern at jeg ikke husker noe spesielt som kan ha hendt i min hverdag? Eller er livet mitt bare ikke fylt med småhistorier? Det kan jeg nesten ikke tro. Jeg ler jo flere ganger om dagen. Spesielt lillegutten vår får meg mange ganger til å le rett ut. Jeg kjenner lykken hver eneste dag når vi fire sitter sammen og spiser frokost eller middag. Jeg digger å se på barne-TV og hører snorkelyden fra mannen min ved siden av oss. Jeg elsker å bli vekket hver dag av at storejenta vår mener at mammaen må kiles til bevissthet. Det er kanskje ikke så mye mer som jeg trenger for å oppleve at livet mitt er en morsom, liten anekdote.
Kanskje jeg blir gjennom denne bloggen etterhvert flinkere til å fange disse små øyeblikk som så mange av dere er så gode til å formidle og skrive om. Og kanskje en dag våger jeg å formidle mine meninger om samfunnets store spørsmål, om politikken som råder, om trendene som styrer oss mange ganger mer enn vi ønsker.
PS: Zumba er en av disse trendene som styrer meg heldigvis vanvittig sterkt. For en herlig discofølelse som skapes. Jeg klarer å gjennskape den "16-årige meg" i denne treningstimen. Herlig!
Jeg begynner å lure på om jeg egentlig lever i nuet, slik jeg håper jo inderlig at jeg gjør. Hvor er de søte, små anekdotene fra mitt liv, fra mitt liv i min familie, mine reiser i bussen hver dag, mine forskerkollegaer med sine særegenheter? Klarer jeg virkelig ikke å legge merke til dem? Herregud, er jeg så selvopptatt eller forhåpentligvis bare fjern at jeg ikke husker noe spesielt som kan ha hendt i min hverdag? Eller er livet mitt bare ikke fylt med småhistorier? Det kan jeg nesten ikke tro. Jeg ler jo flere ganger om dagen. Spesielt lillegutten vår får meg mange ganger til å le rett ut. Jeg kjenner lykken hver eneste dag når vi fire sitter sammen og spiser frokost eller middag. Jeg digger å se på barne-TV og hører snorkelyden fra mannen min ved siden av oss. Jeg elsker å bli vekket hver dag av at storejenta vår mener at mammaen må kiles til bevissthet. Det er kanskje ikke så mye mer som jeg trenger for å oppleve at livet mitt er en morsom, liten anekdote.
Kanskje jeg blir gjennom denne bloggen etterhvert flinkere til å fange disse små øyeblikk som så mange av dere er så gode til å formidle og skrive om. Og kanskje en dag våger jeg å formidle mine meninger om samfunnets store spørsmål, om politikken som råder, om trendene som styrer oss mange ganger mer enn vi ønsker.
PS: Zumba er en av disse trendene som styrer meg heldigvis vanvittig sterkt. For en herlig discofølelse som skapes. Jeg klarer å gjennskape den "16-årige meg" i denne treningstimen. Herlig!
søndag 9. januar 2011
Ett år
var en hel evighet når jeg var et barn. Tiden var uendelig. I dag er det akkurat ett år siden jeg hadde bursdag. Og like mye som for ett år siden og alle 34 år før det (jeg feiret neppe selve dagen da jeg ble født), koste jeg meg i glansen av feiringen over at akkurat jeg er født. Det er stas å ha bursdag fordi jeg kan nyte å være hovedperson en dag. Jeg må innrømme, det er godt for mitt ego, uff da.
Som barn lurte jeg ofte på hvorfor det er akkurat meg, akkurat jeg, slik jeg er, slik jeg ser ut, slik jeg ter meg, ble født på akkurat denne dagen her i 1975 og akkurat på det stedet, og hvorfor akkurat av mine to foreldre med denne storebroren. Det spørsmålet dukker fremdeles opp i hodet mitt, og spesielt den dagen jeg har bursdag. Hvordan har det seg at akkurat jeg opplever så mye lykke, får lov til å være sammen med mennesker jeg elsker så mye. Det er nesten som en lykkeboble. Av og til når det er slike merkedager, der jeg får tid til å tenke, kjenner jeg redselen at lykkeboblen skal sprekke på grunn av sykdom, død eller ulykke. Fra mange av dere som jeg følger som bloggleser, fra opplevelser hos mine venner, vet jeg jo at dette skjer, dette kan skje. Da holder jeg fast ved at jeg må leve live hver dag, suge til meg lykken jeg faktisk får lov å leve i hver dag. Det kan snu når som helst.
Det er godt, dette lille livet mitt. Det er godt at jeg kan gi godt til andre, og med dette: gratulerer så mye med dagen, middelaldrende kvinne og jente, det er virkelig rart at det ble akkurat deg akkurat på denne dagen akkurat det stedet med de foreldrene i 1975. Du kunne være en annen med lange, slanke bein og langt, tykk, naturlig blondt hår også., men det ble deg. Jeg er glad for at det ble deg, æh meg.
Som barn lurte jeg ofte på hvorfor det er akkurat meg, akkurat jeg, slik jeg er, slik jeg ser ut, slik jeg ter meg, ble født på akkurat denne dagen her i 1975 og akkurat på det stedet, og hvorfor akkurat av mine to foreldre med denne storebroren. Det spørsmålet dukker fremdeles opp i hodet mitt, og spesielt den dagen jeg har bursdag. Hvordan har det seg at akkurat jeg opplever så mye lykke, får lov til å være sammen med mennesker jeg elsker så mye. Det er nesten som en lykkeboble. Av og til når det er slike merkedager, der jeg får tid til å tenke, kjenner jeg redselen at lykkeboblen skal sprekke på grunn av sykdom, død eller ulykke. Fra mange av dere som jeg følger som bloggleser, fra opplevelser hos mine venner, vet jeg jo at dette skjer, dette kan skje. Da holder jeg fast ved at jeg må leve live hver dag, suge til meg lykken jeg faktisk får lov å leve i hver dag. Det kan snu når som helst.
Det er godt, dette lille livet mitt. Det er godt at jeg kan gi godt til andre, og med dette: gratulerer så mye med dagen, middelaldrende kvinne og jente, det er virkelig rart at det ble akkurat deg akkurat på denne dagen akkurat det stedet med de foreldrene i 1975. Du kunne være en annen med lange, slanke bein og langt, tykk, naturlig blondt hår også., men det ble deg. Jeg er glad for at det ble deg, æh meg.
torsdag 6. januar 2011
Pendling er også kos
Om morgen i alle fall. Det er den lille pausen i hverdagen som jeg har helt for meg selv. Verre er det på ettermiddagen hvor jeg ønsker meg bare fortest mulig hjem til mine kjære. Det leses mye under bussturen. Ofte er det faglige artikler eller bøker, men av og til tillater jeg meg skjønnlitteratur. Slik er det i disse dager og jeg er fascinert av skildringene til Mustafa Can som for ett eller to år siden kom ut med boka : "Tett inntil Dagene - Fortellingen om min mor". Det handler om hans kurdiske mor, hvordan sønnen opplevde sin mor i Sverige uten språk og kunnskap om verden utafor, hvordan dette preget forholdet deres. Boka fikk veldig god kritikk når den kom ut, og jeg må si meg enig i dette. Synd at pendlingen varer ikke lenger enn 30 minutter inn til Oslo sentrum.
mandag 3. januar 2011
Heldigvis lunsj
Lunsjen var veldig viktig i dag. Viktigere enn noen andre dager i året kjenner jeg. Hvorfor det?
SULT. Etter dager med mat, mat og atter mat, og litt mat til, var det en hard overgang å måtte leve på en frokost bestående av to knekkebrød klokka 7.30 helt frem til klokka 12. Mellommåltidregimet manglet også. Har ikke rukket å handle inn mellommåltidmat til jobben enda. Ser frem til den dagen magesekken min har skrumpet inn igjen.
Ellers besto jo jul og romjul og nyttårsaften ikkr bare av mat. Den besto av mye kos, mye kjærlighet og en følelse av takknemlighet og lykke.
Og joda, 2010-årets nyttårsforsett om å tapetsere den ene veggen i gangen som kun besto av gipsplater ble også oppfylt. 30.desember 2010 klokka 22.30 var veggen ferdigtapetsert.
Nyttårsforsett 2011: Få på lister.
SULT. Etter dager med mat, mat og atter mat, og litt mat til, var det en hard overgang å måtte leve på en frokost bestående av to knekkebrød klokka 7.30 helt frem til klokka 12. Mellommåltidregimet manglet også. Har ikke rukket å handle inn mellommåltidmat til jobben enda. Ser frem til den dagen magesekken min har skrumpet inn igjen.
Ellers besto jo jul og romjul og nyttårsaften ikkr bare av mat. Den besto av mye kos, mye kjærlighet og en følelse av takknemlighet og lykke.
Og joda, 2010-årets nyttårsforsett om å tapetsere den ene veggen i gangen som kun besto av gipsplater ble også oppfylt. 30.desember 2010 klokka 22.30 var veggen ferdigtapetsert.
Nyttårsforsett 2011: Få på lister.
Abonner på:
Innlegg (Atom)