77 dager

Så lang tid har gått siden jeg har skrevet noe i min blogg. Ikke har jeg en god unnskyldning for denne perioden. Joda, avhandlingen min har gått fremover, men som vanlig bare med små museskritt. Nå er det forresten bare 5 og en halv måned til jeg skal levere og panikken har tatt tak i meg.

Nå trodde jeg at panikken skulle medføre at jeg jobber hardt med min store bok. I stedet for ser det ut som om jeg løper fra den. Åpner jeg dokumentet får jeg en slags "flukt-innskytelse" og helst bare vil løpe fra skrivebordet og pc'en. Dermed havner jeg på internettet. Overalt i denne cyperverden er jeg å finne, eller finner jeg meg plutselig. Så går no' dagane uten at min avhandling får den oppmerksomheten den MÅ FÅ NÅ. Selv når jeg nå skriver her, utsetter jeg altså mitt egentlige arbeid.

Jaja, tilbake til word-dokumentet. GRU!

aiaiai

Jeg sliter med å få frem det jeg vil si i min store bok. Derfor kommer jeg inn her. Det er så godt å skrive og bable litt i vei her. Det er en fin dag ute og våren kjennes i hele meg. Litt skremt er jeg imidlertid denne uka. Store jenta vår skal gjennom en blitteliten operasjon for å få fjernet vann i ørene og polypp. I utgangspunktet ingen stor inngrep i det hele tatt, men jeg som hennes mamma klarer ikke å avfinne meg med den beskrivelse. Jeg vet det er så lite i forhold til alt det tøffe familier blir rammet med når et barn er alvorlig syk. I det minste kan jeg relatere meg bare så vidt med det når jeg allerede er så redd og nervøs for henne bare pga. dette lille inngrepet. Tenk hva slags følelser som røres når det er noe som virkelig er alvorlig. Det hele skjer på onsdag. Jeg må bare si til meg: Det hele går sikkert helt fint og bra!

Stillehavet og døden

Det er så fjernt. Tsunamien, jordskjelven, døden. Igjen er jeg et menneske på denne jorden som forblir urammet. Det har jeg vært i 36 år. Som barn har jeg ofte tenkt over hvor urettferdig verden er. Det slår meg igjen i dag. Jeg bør kjenne meg heldig, for ikke å virke utakknemlig, men det eneste jeg kjenner er sorg og sinne. Jøder som har overlevd Holocaust har ofte fortalt at de i etterkant lever med skyldfølelse for at de klarte seg og ikke ble rammet av en umenneskelig død. En lignende følelse sniker seg inn hos meg - skyldig i å være født på den riktige delen av denne jordkloden. Dette må snus til empati og medfølelse og handlekraftig hjelp. Hvor navlebeskuende går det an å bli da? Jeg må kjenne meg takknemlig og så rulle opp genserens armer og hjelpe. Hvordan skal jeg hjelpe? Jeg har bare penger å tilby. De tapte livene er borte for alltid uansett. Naturen er større enn oss, ja, men må den være så grusom også? Obviously. Vel, vi er ikke akkurat snill med naturen heller.

En trist dag på en fredag.

Ydmykt skryteinnlegg

Jeg hadde fått æren av oss foreldre å dra på foreldresamtale i minstemannens barnehage i dag. Det er ikke noe annet å si at jeg gikk derfra med en stor følelse av ydmyk takknemlighet for å kunne få lov til å være mammaen til denne lille, store, flotte gutten. Makan til ros i en time har jeg ikke vært bort i før. Han er to og et halvt år og viser empati, samspill, fantasi, konsentrasjon, språk og vennlighet, har ingen emosjonelle vansker osv, som om han skulle være en helt i barnehagen. Pedagogisk leder avsluttet med å si at ingen voksne i barnehage kan komme på noe utfordrende eller problematisk med lilleguttens oppførsel eller utvikling eller daglige liv i barnehagen. Jeg er ydmykt og naturligvis veldig glad at alt er så bra med ham og for ham.

Vi kjenner også den andre siden. Underveis har i sin blogg skrevet en del om takhøyden som skal gjelde hjemme hva gjelder følelser og behov. Det kan jeg bare underskrive. Hos oss er det et daglig mål om takhøyde for det som måtte komme av følelser hos våre barn. Minstemann har mye å komme med, og etter en lang dag i barnehage, der han har vært så snill og eksemplarisk overfor alle og enhver, viser trygghet og tillit overfor alle, ja da kan han ikke gi mer. Vi kjenner ham veldig ofte som en gutt som er sliten og helt ferdig. I de voksnes og omverdenes øyne innenfor våre fire vegger kan han være "urimelig, egoistisk, ikke samhandlende, urettferdig, skrikende, sinnataggen". Vi vet hvorfor det skjer fire av fem ettermiddager, vi hjelper ham og storesøster gjennom dette så godt vi kan. Vi feiler mange ganger også, når vi selv glemmer oss og kjenner våre behov for dårlig, eller er for sliten til å ivareta oss og ham. Men vi prøver. Det er veldig godt for oss å vite da at han trives de mange timene han er hjemmefra nesten hver dag, at han koser seg, at han får masse klemmer og gir tilbake, at han elsker å leke og kommer på mange nye lekehistorier.

Jeg er ydmyk, og går rundt med en varm, varm følelse i hjertet mitt. For begge mine barn, men dette her skulle handle om HAM.

Det snør - det snør - tiddelibom

Jeg vet at jeg må være tålmodig. Våren kommer - den kommer til slutt. Men i dag var det tøft å stå i bilkø til en barnehage som vanligvis med bil er 7 minutter hjemmefra (gående ca. 45 minutter så det er ingen reell alternativ for en to og halvårig and a working mom) og som vi trengte 25 minutter på å nå.

Jeg kom sent på jobben i dag, og jeg vet ikke om dere kjenner til det, men jeg kjenner at jeg på grunn av forsinkelsen aldri riktig kommer i gang. Jeg surrer rundt "den store boka" og kommer ikke frem til skriveånden min. Da tenkte jeg at et lite innlegg i bloggen min gjør susen og jeg tror jeg har rett med det. Det siste jeg skal gjøre før jeg setter i gang med skrivinga er å fulle vannmuggen min, ja, med vann. Så er jeg i gang - Bare 2 timer senere enn jeg pleier - uff.

Ha en fin fin vinterdag - og ja, jeg vet - våren kommer til slutt...heldigvis

Kvinnedagen

Avisene i dag er med god grunn full av innlegg og debatter om kvinnedagen. Gratulerer så mye med dagen kjære medsøstre. Her kommer det et innlegg fra Anne Bitsch fra Dagsavisen i dag som jeg kunne ønske jeg hadde klart å skrive selv. Hun skriver med et veldig godt språk de meningene jeg selv kan stå for og er enig i. Derfor kommer det ikke noe fra meg selv, men jeg bare kopierer hennes innlegg inn her. Det er verdt å lese!!!

Tilbake til liberalfeminismen

Venstrefeministene ser mot staten, høyrefeministene vil forsterke kjønnsrollene i valgfrihetens navn. Norsk feminisme trenger en revitalisering.

Når vi i dag markerer 100-året for den internasjonale kvinnedagen, er det mye å feire. Mange likestillingspolitiske seire er vunnet. Norske kvinner kan ta utdanning, gifte seg med hvem de vil og skille seg igjen, de kan arve, stemme og ytre seg offentlig. De har sivile og politiske rettigheter på lik linje med menn.

Men noen utfordringer gjenstår: Kvinner bruker mest tid på det ubetalte omsorgsarbeidet i familien og jobber oftere deltid enn menn. De treffer de samme valgene som før – valg som er forbundet med lite prestisje, makt og økonomisk selvstendighet. Særlig forsterkes kvinnens avhengighetsforhold til personer og institusjoner som hun ikke råder over etter at man har stiftet familie. De siste generasjonene er menn kommet mer på banen som fedre, men kvinner og menn investerer fremdeles svært ulikt i arbeids- og familieliv. Selv om lykke også måles gjennom hvor nære relasjoner en har, er det fra et rent økonomisk ståsted forbundet med høy innsats og lav avkastning for kvinner å stifte familie. Det er mange spørsmål av prinsipiell, filosofisk og praktisk karakter som likestillingen skal mønstre svar på. Dessverre, tør jeg påstå, har verken feminister på høyre- eller venstresiden fullgode svar.

Venstresiden ønsker en sterk stat, fordi det koster mange penger å få til likestilling, og fordi det krever en stor, felles og målrettet innsats. Statsmakt forsvares med at det fungerer: Reform av skattesystemet – så man skattes individuelt og ikke som husholdning – handler om å se kvinner og menn som selvstendige individer og økonomiske aktører. Likelønnsloven og fagbevegelsen har gjort det vanskeligere å diskriminere kvinner og enklere å forhandle fram bedre vilkår i kvinnedominerte yrker. Permisjonsordninger, offentlig finansierte barnehager, eldrepleie og utdanning er barn av den velferdsstaten som feminister har kjempet fram. Statsfeminismen har gjort det mulig for kvinner å ikke bare ty til ubetalt omsorgsarbeid, men også å skaffe seg økonomisk selvstendighet.

Blant de få på høyresiden som identifiserer seg som feminister er motstanden mot statlig formynderi derimot sterk. Spørsmålet om det frie, individuelle valg – også til å leve tradisjonelt – står på agendaen her. Borgerlige feminister betrakter gjerne likestilling som et personlig verdianliggende som staten ikke har noe med. Så lenge formelle lover og regler ikke diskriminerer, skal ikke andre legge seg opp i kjønnsroller, personlige valg og maktfordeling.

Alle kvinner trenger ikke velge likt. Som de borgerlige feministene syns også jeg at den enkelte selv må definere hva det gode liv er. Det er en grunnleggende rettighet å søke akkurat den friheten og lykken man lyster. Samtidig velger man som man gjør ut fra det man regner som realistisk, gitt ens livssituasjon. Når kvinner sier at deres familier er viktige for deres velferd og overlevelse, avviser jeg altså ikke dette.

Hva jeg avviser, er en politikk som ikke gir dem alternative muligheter når familien som beskyttelsesmekanisme svikter. Politikk som ikke tar høyde for forskjeller mellom kvinner, og som ikke fanger opp dypere strukturelle ulikheter, er dømt til å feile. Det gjør en borgerlig politikk som setter friheten til å velge tradisjonelt over friheten til å bli et individ som kan navigere i et kapitalistisk samfunn, der økonomisk frihet defineres gjennom tilknytningen til arbeidslivet og ens forhandlingskort i markedet.

Det er slitsomt med monopolkamper og feministpoliti, og jeg skjønner på et vis frustrasjonen på borgerlig side over det som oppfattes som venstresidens snusfornuft. Det forunderlige er likevel at dagens borgerlige feminister fullstendig har tømt liberalfeminismen for mening. 1800-tallets liberalfeminister var pionerer. De gikk i hartkorn med datidens ledende intellektuelle og utfordret dem til fingerspissene med blendende filosofiske verk. De mestret elegant balansegangen mellom den individuelle og den kollektive kampen. På den tiden var det ikke den samme oppkonstruerte konflikten mellom å se på kvinner som frie og rasjonelle individer, og å begrense statlig maktmisbruk.

Men den versjonen av liberalisme dagens borgerlige feminister trykker til sitt bryst bygger, for meg å se, på en forlengelse av den kjønns- og strukturblinde liberalismen og konservatismen deres forgjengere kjempet imot. Man vil neppe finne en Mary Wollstonecraft, Virginia Woolf eller Susan B. Anthony gå i bresjen for at kvinner skal vie sitt liv til deltidsarbeid og reproduktive oppgaver, framfor å skaffe seg innflytelse i den produktive sfæren. Det virker som om norsk borgerlig feminisme går mer i konservativ enn liberal retning. Borgerlig feminisme er jammen ikke hva den var. Det er synd.

Også venstresiden sliter med et liberalt underskudd. Statlige velferdsordninger, regulering og kvotering synes etter hvert å være de eneste svarene. Selv om det å jobbe for brede velferdstilbud og et humant arbeidsliv berører mange, og i så måte er en effektiv måte å ivareta mange interesser på, ser ikke venstresiden utenfor mainstreamen. Det snakkes primært om at folk skal kunne kombinere arbeids- og familieliv, men det eksisterer knapt klasse- eller identitetspolitikk for enslige, eller for folk som ikke ønsker barn i det hele tatt.

Det er ikke ønskelig at feminismen koloniseres fullstendig av statlig politikk. Feminisme som primært føres i statlig regi mobiliserer ikke bredt, og vikeplikten for andre interesser synes konstant. En revitalisering av feminismen forutsetter at man går forbi snevre partiinteresser og ideologikamp, organiserer seg på flere arenaer og finner tilbake til de liberale røttene.

Verken kvinner eller menn tjener i det lange løpet på en retrett til konservative doktriner og politikk som står i veien for den opprinnelige liberalfeministiske visjonen: Å skaffe kvinner full deltakelse i politikk, økonomi og samfunnsliv og ikke bare definere seg i kraft av å være noens mor eller hustru.
Teksten er en forkortet versjon av et essay i det nyeste nummer av tidsskriftet Minerva.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Takk

jeg vil så gjerne takke. Jeg tror det høres patetisk ut, svulstig eller bare altfor sentimentalt. Allikevel. I dag vil jeg takke for det herlige livet jeg får lov til å leve akkurat nå. Så mange små og litt store gleder som blander seg inn i det hverdagslige. Jeg må klype meg - au - jo det er sant, dette fine her er livet mitt.

Skulle ønske denne vinden aldri ville snu! Gode, eldre mennesker har imidlertid fortalt meg at livet går opp og ned. Dette fine livet mitt skal jeg bruke til å samle krefter for nedturen som visst skal komme.

VM

Da er VM i hovedstaden offisielt i gang. Skulle sikkert være tilbakelent og avslappet i forhold til det hele. I stedet for gleder jeg meg slik bare barn kan glede seg i forventning av alt det som skal skje i løpet av de neste to ukene.

Åpningsfesten i går ble opplevd på Universitetsplassen. Det var nokså hyggelig, men jeg var egentlig litt skuffet over åpningen. Veldig tradisjonelt, veldig forutsigbart og lite nytt. Ikke at jeg mener at det må være like storslått som en åpning av en OL, slik det var i Lillehammer, men litt mer spenstige innslag kunne jeg ha tenkt meg. Uansett, denne åpninga og stemningen i folkemengden ga allerede et forsmak på "folkefesten" i Kollen.

Familien skal ditt både den førstkommende lørdag og lørdagen etter. Nå skal vi stå i stadioen, mens 30 km til damene skal følges fra løypene i skogen. Har jeg nevnt at jeg gleder meg som en unge?

Overstått

Da er den litt lange og omfattende fasen av bursdagsfeiringer i min lille familie overstått. "Overstått" har i mine utenlandske ører en negativ klang, dvs. når man er lettet når du er unnagjort og man er endelig ferdig med noe. Det har det kanskje ikke på norsk? Man gratulerer jo med en "overstått" bursdag, noe som i mitt morsmål ville bety at man med ironi uttrykker at man er glad på den andres vegne at han endelig er ferdig med denne derre dagen. Overstått brukt i overskift og teksten av dette innlegget må forstås i den norske betydning som jo må være mer positiv. Det har vært gøy og moro å feire så mye, ikke minst spise så mye kake. Noe bakst var vellykket, noe var mislykket. Er litt usikker om kjøttbollelarvene, en stjålet ide fra denne bloggen http://valen-utvik.blogspot.com/search/label/Fest, og pølsehorn falt så godt i smak hos ungene. Ut fra ropene etter pølse når de satt seg til bords, og påfølgende ansiktsuttrykk når de fant ut hva som ble servert, tror jeg nok at en del femåringer ble skuffet over ikke å få servert de klassiske pølsene i lompe og brød. Den verste følelsen det utløste hos meg var "søren, nå mener alle at mammaen til L er en dårlig mamma og bursdagsarrangør", for så å bruke 1 sekund på å skyve denne tanken unna og si med stolthet til meg selv at maten jeg hadde forberedt faktisk var velsmakende. Jeg ble litt overrasket forresten over at ingen barn spiste agurken eller en paprikastrimle eller to til kjøttbollene. Har alltid gått ut fra at barn spiser grønt når det er servert litt morsomt og kult. Men den gang ei. Kanskje det skyldes rammen. Halloooo, hvem vil vel spiser grønt i en barnebursdag?!?!?!!!!

Livet er neste tilbake i sin normale gang. Vi har besøk av mine foreldre ut uka og det er bare deilig. Livet er selvfølgelig mindre hektisk når det er fire voksenhender som hjelper til. Levering sent og henting tidlig i barnehagen, eller rett og slett dager hjemme med besteforeldre er digg. Jeg nyter deling av handling og laging av mat, og at min mamma ikke eier skam og faktisk blander seg inn i klesvasken også. HERLIG! Er jeg ekstraheldig rydder hun i klesskapende til ungene også. Jeg er nemlig notorisk uryddig i skap og skuffer, mens mamma er det motsatte tilfellet. Jeg har mistet for lenge siden all blygsel og tar gjerne imot hennes ryddeegenskaper bare for å kunne nyte tellekanter i klesskap i noen få uker til jeg har klart å ødelegge alt igjen. Hvis noen nå tror at mannen min ikke rydder bort rene klær, stemmer ikke det. Han er mye mer ordentlig og "tellekanteaktig" enn meg, men til slutt må han bare gi opp. Han er pent nødt til å legge våre fine sammenlagde klesplagg opp den uryddige og kaotiske haugen av klær jeg har klart å skape....stakkars. Han tar det som en mann og klager lite.

Ha en fin fin uke alle sammen!

5 år

Det er fem år siden jeg fødte vår eldste jente. Det hele begynte allerede dagen før, men klokken passerte tolv om natten og en og en halv time senere den 17. februar 2006 var hun endelig hos oss. Vårt første barn. Hun som lærer oss så mye hver dag siden hun kom til oss. Hun som har så mange kloke tanker og ord, som så ofte er stille og tilbaketrukken, som andre ganger bobler over av glede, spesielt når hun synger og danser. Hun som er uten tvil den mest omtenksomme og givende femåring jeg noen ganger har møtt, nesten selvutslettende stiller seg bakerst i kø og som jeg av og til vil dytte frem slik at hun også får sin rett. Hun som kommer fremdeles hver natt i senga vår, hun som forguder pappaen sin. Hun som ikke leker med leker men med alt annet. Hun som er i en utebarnehage hver eneste dag og som fryser på føttene om vinteren uten å klage og som koser seg i bakken med akebrett eller i løypa med ski på bena, som svømmer som en fisk i vannet, som skriver åtte navn helt alene.

Hun har fått en sykkel i dag, sin første ordentlige sykkel med pedaler og ringeklokke og lås og lys og bakspeil og flagg. Så stolt hun er av å ha blitt fem.

Jeg ser på det hele og kjenner en stor takknemlighet over å få lov til å være mammaen hennes. Det kjennes nesten som om jeg ikke kan fortjene en så god jente som dattera mi. Jeg er berørt av henne og jeg ser at hun blir stor og ikke trenger meg slik hun gjorde før, og at det bare vil gå den ene veien. Jeg skal venne meg til det når den tiden kommer. Til da skal jeg bake flere kaker og handler inn flere ting til den store skattejakt-barnebursdag på lørdag.

ikke så mye

Det er ikke blitt skrevet så mye i det siste her inne. Tydeligvis er bloggen sist på lista mi over ting jeg vil gjerne få gjort. Det har vært og for så vidt er fremdeles litt travelt for tiden i mitt liv. Mannen min hadde bursdag på lørdag og dattera mi fyller år på torsdag som kommer. Vi har hatt fullt hus fra fredag til søndag, og fra og med onsdag blir det fullt hus i ti dager med besøk fra besteforeldre fra utlandet. Det må bakes kaker, det må handles inn og vaskes og det må pyntes og stelles. Jeg synes det er moro- heldigvis. Liker meg i rollen. Spør meg selvfølgelig hvorfor jeg gjør det. Hva er det som gjør at jeg liker meg i morsrollen. Jeg følger med i debatten og innleggene i avisene om den nye morsrollen som har dukket opp og jeg surfer jo mye i blogglandia. Vi skal gjøre det så fint for våre barn. Jeg skal være mamma med stor M. Vel, jeg får det ikke alltid til, ofte stritter jeg imot trenden, men er det bursdag, er det virkelig stas å være mamma. På torsdag blir det familiefeiring, så feiring i bhg. Neste helg er det barnebursdag hjemme. Jenta vår feires i alle falle behørig. Opp i det hele er det en bok som skal skrives. Jeg her glad for at jeg for en måned siden avtalte med veilederen at hun skulle få en stor del av boka innen fredag som har vært. Slik hadde jeg ikke mulig til å droppe boka, mens jeg skulle gjøre i stand alt mulig. Det måtte lange, sene kvelder til i forrige uke for å komme i mål, men samvittigheten var jo rens som en ny hvit bomullslaken. Det var ekstra stas da å kose seg med besøket i heimen.

Ha en riktig fin uke, som sagt, denne er preget av bursdag for min del.

det finnes også travle helger

Fremover kommer vi til og ha en del av den type helg. Det gjør ikke noe, fordi travelt er det på grunn av mange hyggelige møter med mennesker vi er glade i. Det som kanskje er mest utfordrende med travle helger er at ukene blir ekstra travle for å forberede disse helgene. I tillegg får man ikke akkurat en pust i bakken for å komme seg igjen. I tillegg skal det skrives mye som skal leveres inn til veilederen neste fredag. Det er ikke bare bare av og til, dette. Men vi har valgt det selv og bursdager som venter oss tar man seg jo veldig gjerne av.

Forresten, trodde at min kjære og jeg var mer enn likestilt. Jeg spøker ofte med at han gjør 70 % hjemme og jeg 30% fordi han også trår til ute i den store hagen vår og den digre gamle garasjen/låven på tomta vår. Nå er jeg imidlertid blitt sikker på at fordelingen er 50-50. Jeg vet at han ikke tenker på alt det som skal ordnes for at de neste fire ukene går forholdsvis "smoothy" for seg. Mat, servietter, stearinlys, invitasjoner, vasking av hus, styrking av klær, klipping av barnas sveiser osv. osv. osv. ser ikke ut til dukke opp i hodet hans. Dette er jo ikke noe nytt for mange kvinner og jenter der ute, og jeg orker ikke å klage. Det er bare det at jeg kjenner meg litt matt når jeg tenker på alle disse gjøremål fremover.

Nå gleder jeg meg til en middagsinvitasjon borte hos en snill og god kollege i kveld. I morgen er det duket for enda mer sosialt liv og det er bare godt det. Så får jeg krysse fingrene at mannen min og jeg klarer å holde forkjølelse og influensa så langt unna oss som mulig. Begge to brygger vi på noe i dag, men det får ikke lov å komme frem og ut.

en syk en og en stor en

Lillebroren og jeg var hjemme i dag fordi feberen hadde tatt tak i kroppen hans. Det ser ut som om han heller ikke kan friskmeldes i morgen. Feberen var i alle fall temmelig høy i kveld ved leggetiden. Det var koselig å være sammen med ham og jeg koste meg med lek, dvd (yn mekkiiin = Lyn McQueen) og litt jobbing mens hans sov. Storesøster har for første gang alene dratt på besøk til en jente her i nabolaget. Hun kunne sikkert ha gjort dette litt før, men vi bor faktisk ikke slik at det er veldig mange små eller unge barn i område. Først nå er hun kommet i en slik alder der hun og de få andre barna faktisk har en sjans til å bli kjent med hverandre. Alle går i forskjellige bhg og det har derfor ikke vært så mange sjanser for møtepunkter. Foreldrene til disse få småbarn er mest overrasket over at vi alltid har klart å være på lekeplassen, mens ingen andre var der. Ingen, ikke vi heller, turde å ringe på hos hverandre. Men nå er altså storesøster (hun er den eldste av den etterveksten som har kommet i dette nabolaget) stor nok til å ringe på og hun tør. Hun gleder seg over det. Hun kjenner at hun er stor og at hun kan klarer seg fint i nabolaget. Jeg er rørt og rørt og stolt og stolt og litt redd var jeg også. Veien dit er ekstemt kort, biler ja, men ikke sååå mange og jeg vet at hun kan dette. Lyst opp av tusenvis av reflekser på seg. Jaja, nå ligger hun i senga si og det siste hun sa i dag var at hun synes at barn yngre enn 6 år er like store som de som er seks år (det er den magiske alderen som må nås for å være regnet som stor, for da får man lov å gå på skolen). Det var godt å være mamma i dag :-).

mandag

Selvfølgelig vet alle at det er mandag i dag. Allikevel vil jeg begynne innlegget med akkurat det ordet. Mandagmorgener kan være litt triste for meg. Jeg er en av de som føler seg strukket mellom mine barn og jobben min. Jeg savner barna mine på mandager før jeg har fått sagt ha det i bhgen, og jeg gleder meg fredag fordi jeg har to hele dager å se frem til sammen med barna mine.
Jobben min vil jeg ikke være foruten. Barna mine vil jeg i alle fall ikke være foruten. Også har jeg valgt 80 % jobb i stedet for 50 % som jo ville være den riktige fordelingen mellom begge størrelser. Det er skrevet mye om valgfriheten og at vi kvinner kan velge ikke å jobbe, eller å jobbe mindre. Hmmm. Ser ut som om jeg ikke ser denne valgfriheten. Heldigvis er stipendiatlivet veldig fritt. I dag gikk det an å ha en rolig morgen, slik at vi kunne kose oss lenge før vi dro til bhg og jobb. Det er herlig å kunne gjøre slik. Lurer bare på hvordan det kommer til å være når levering av avhandlingen nærmer seg. Foreløpig, selv om jeg er mer på jobb enn hjemme, prioriterer jeg faktisk barna langt mer enn avhandlingen. Jeg bare håper at jeg kommer i havn til tross for denne prioriteringen. Det som gjør meg mest trist er egentlig at jeg vet at mine to små ikke vet at de er høyere prioritert enn den store boka. De kjenner ikke til min hastverk på jobben for å kunne tilbringe mer tid sammen med dem. De kjenner ikke til det faktum at meg sittende med dem på sofaen i morges, betyr at jeg prioriterer dem fremfor en avhandling som må bli skrevet, og som jeg vil skrive. Det er litt trist, for for dem jeg er en mamma som er mye mer fraværende enn til stedet., søren.

Det var dagens tanker. Slike tanker er jo mest fremme når helgen var spesiell, spesiell, spesiell hyggelig. Sedvanlig spesiell hyggelig. Tilbake til boka...

å bestemme selv

Jeg skriver om dette. Jeg skriver om retten til å bestemme selv. Retten til frihet. Retten til autonomi. Hele tiden lærer jeg mer. Jeg vet at frihet også krever relasjoner og nærhet. Det krever trygghet og forståelse. Trygghet til å kunne gjøre dårlige avgjørelser, men selvbestemt.

I går var vi på skitur. Eldste jenta vår har knekt koden. Hun går fint, hun går lett og hun kan sikkert gå langt. Jeg turde imidlertid ikke å la henne bestemme selv i går. Hun fikk ikke lov til å gå lenger, vi skulle ta den kortere runden. I dag angrer jeg. Jeg sa nei fordi jeg var redd for den situasjonen der hun blir sliten, lei seg, der det vil ta veldig lang tid før vi er tilbake på vårt utgangspunkt. Lillebror i pulk og utålmodig var scenariet jeg så foran øye mitt. Så jeg sa nei, om at vi måtte snu og gå en annen vei tilbake.

Senere i løypa sa hun: I morgen, mamma, må du skrive, stort: ALLE MÅ FÅ LOV TIL Å BESTEMME SELV.
Hun har oppdaget for fullt at min makt er så mye større enn hennes makt, og som hun sier det er urettferdig.
Jeg husker denne følelsen så godt. Jeg vet barn trenger vår veildedning, jeg vet det altså. Allikevel, jeg skal være enda mer, eller mye mer varsom overfor hvordan jeg bruker makten min. Så hva om hun hadde blitt sliten. Hun ville jo bli sliten, hun ville jo gå langt. Hadde hun blitt sliten, så er det jo min oppgave som mamma å stå i den situasjonen, ikke frykte den, ikke flykte fra den, men være og stå i den.

Men nå jenta mi. Jeg har skrevet det og for deg og meg skal jeg skrive det en gang til:
ALLE MÅ FÅ LOV TIL Å BESTEMME SELV

Skriv da vel!

Slik var det jo ikke tenkt. Jeg lider av skrivesperre. Denne bloggen skulle jo fylles med små anekdoter (helst morsomme) og dype tanker fra meg. Jovisst, tenker jeg ofte på bloggen, men jeg møter, som så mange andre ganger i livet mitt, plutselig denne redselen om at jeg ikke klarer å si noe morsomt, fortelle noe interessant eller har gode tanker. Dette dårlige selvbildet blir forsterket, mens jeg surfer rundt i blogglandia og leser om alle de kloke, inspirerende, motiverende og av og til litt irriterende innlegg.

Jeg begynner å lure på om jeg egentlig lever i nuet, slik jeg håper jo inderlig at jeg gjør. Hvor er de søte, små anekdotene fra mitt liv, fra mitt liv i min familie, mine reiser i bussen hver dag, mine forskerkollegaer med sine særegenheter? Klarer jeg virkelig ikke å legge merke til dem? Herregud, er jeg så selvopptatt eller forhåpentligvis bare fjern at jeg ikke husker noe spesielt som kan ha hendt i min hverdag? Eller er livet mitt bare ikke fylt med småhistorier? Det kan jeg nesten ikke tro. Jeg ler jo flere ganger om dagen. Spesielt lillegutten vår får meg mange ganger til å le rett ut. Jeg kjenner lykken hver eneste dag når vi fire sitter sammen og spiser frokost eller middag. Jeg digger å se på barne-TV og hører snorkelyden fra mannen min ved siden av oss. Jeg elsker å bli vekket hver dag av at storejenta vår mener at mammaen må kiles til bevissthet. Det er kanskje ikke så mye mer som jeg trenger for å oppleve at livet mitt er en morsom, liten anekdote.
Kanskje jeg blir gjennom denne bloggen etterhvert flinkere til å fange disse små øyeblikk som så mange av dere er så gode til å formidle og skrive om. Og kanskje en dag våger jeg å formidle mine meninger om samfunnets store spørsmål, om politikken som råder, om trendene som styrer oss mange ganger mer enn vi ønsker.

PS: Zumba er en av disse trendene som styrer meg heldigvis vanvittig sterkt. For en herlig discofølelse som skapes. Jeg klarer å gjennskape den "16-årige meg" i denne treningstimen. Herlig!

Ett år

var en hel evighet når jeg var et barn. Tiden var uendelig. I dag er det akkurat ett år siden jeg hadde bursdag. Og like mye som for ett år siden og alle 34 år før det (jeg feiret neppe selve dagen da jeg ble født), koste jeg meg i glansen av feiringen over at akkurat jeg er født. Det er stas å ha bursdag fordi jeg kan nyte å være hovedperson en dag. Jeg må innrømme, det er godt for mitt ego, uff da.

Som barn lurte jeg ofte på hvorfor det er akkurat meg, akkurat jeg, slik jeg er, slik jeg ser ut, slik jeg ter meg, ble født på akkurat denne dagen her i 1975 og akkurat på det stedet, og hvorfor akkurat av mine to foreldre med denne storebroren. Det spørsmålet dukker fremdeles opp i hodet mitt, og spesielt den dagen jeg har bursdag. Hvordan har det seg at akkurat jeg opplever så mye lykke, får lov til å være sammen med mennesker jeg elsker så mye. Det er nesten som en lykkeboble. Av og til når det er slike merkedager, der jeg får tid til å tenke, kjenner jeg redselen at lykkeboblen skal sprekke på grunn av sykdom, død eller ulykke. Fra mange av dere som jeg følger som bloggleser, fra opplevelser hos mine venner, vet jeg jo at dette skjer, dette kan skje. Da holder jeg fast ved at jeg må leve live hver dag, suge til meg lykken jeg faktisk får lov å leve i hver dag. Det kan snu når som helst.

Det er godt, dette lille livet mitt. Det er godt at jeg kan gi godt til andre, og med dette: gratulerer så mye med dagen, middelaldrende kvinne og jente, det er virkelig rart at det ble akkurat deg akkurat på denne dagen akkurat det stedet med de foreldrene i 1975. Du kunne være en annen med lange, slanke bein og langt, tykk, naturlig blondt hår også., men det ble deg. Jeg er glad for at det ble deg, æh meg.

Pendling er også kos

Om morgen i alle fall.  Det er den lille pausen i hverdagen som jeg har helt for meg selv. Verre er det på ettermiddagen hvor jeg ønsker meg bare fortest mulig hjem til mine kjære. Det leses mye under bussturen. Ofte er det faglige artikler eller bøker, men av og til tillater jeg meg skjønnlitteratur. Slik er det i disse dager og jeg er fascinert av skildringene til Mustafa Can som for ett eller to år siden kom ut med boka : "Tett inntil Dagene - Fortellingen om min mor". Det handler om hans kurdiske mor, hvordan sønnen opplevde sin mor i Sverige uten språk og kunnskap om verden utafor, hvordan dette preget forholdet deres. Boka fikk veldig god kritikk når den kom ut, og jeg må si meg enig i dette. Synd at pendlingen varer ikke lenger enn 30 minutter inn til Oslo sentrum.

Heldigvis lunsj

Lunsjen var veldig viktig i dag. Viktigere enn noen andre dager i året kjenner jeg. Hvorfor det?
SULT. Etter dager med mat, mat og atter mat, og litt mat til, var det en hard overgang å måtte leve på en frokost bestående av to knekkebrød klokka 7.30 helt frem til klokka 12. Mellommåltidregimet manglet også. Har ikke rukket å handle inn mellommåltidmat til jobben enda. Ser frem til den dagen magesekken min har skrumpet inn igjen.

Ellers besto jo jul og romjul og nyttårsaften ikkr bare av mat. Den besto av mye kos, mye kjærlighet og en følelse av takknemlighet og lykke.

Og joda, 2010-årets nyttårsforsett om å tapetsere den ene veggen i gangen som kun besto av gipsplater ble også oppfylt. 30.desember 2010 klokka 22.30 var veggen ferdigtapetsert.

Nyttårsforsett 2011: Få på lister.