Jeg hadde fått æren av oss foreldre å dra på foreldresamtale i minstemannens barnehage i dag. Det er ikke noe annet å si at jeg gikk derfra med en stor følelse av ydmyk takknemlighet for å kunne få lov til å være mammaen til denne lille, store, flotte gutten. Makan til ros i en time har jeg ikke vært bort i før. Han er to og et halvt år og viser empati, samspill, fantasi, konsentrasjon, språk og vennlighet, har ingen emosjonelle vansker osv, som om han skulle være en helt i barnehagen. Pedagogisk leder avsluttet med å si at ingen voksne i barnehage kan komme på noe utfordrende eller problematisk med lilleguttens oppførsel eller utvikling eller daglige liv i barnehagen. Jeg er ydmykt og naturligvis veldig glad at alt er så bra med ham og for ham.
Vi kjenner også den andre siden. Underveis har i sin blogg skrevet en del om takhøyden som skal gjelde hjemme hva gjelder følelser og behov. Det kan jeg bare underskrive. Hos oss er det et daglig mål om takhøyde for det som måtte komme av følelser hos våre barn. Minstemann har mye å komme med, og etter en lang dag i barnehage, der han har vært så snill og eksemplarisk overfor alle og enhver, viser trygghet og tillit overfor alle, ja da kan han ikke gi mer. Vi kjenner ham veldig ofte som en gutt som er sliten og helt ferdig. I de voksnes og omverdenes øyne innenfor våre fire vegger kan han være "urimelig, egoistisk, ikke samhandlende, urettferdig, skrikende, sinnataggen". Vi vet hvorfor det skjer fire av fem ettermiddager, vi hjelper ham og storesøster gjennom dette så godt vi kan. Vi feiler mange ganger også, når vi selv glemmer oss og kjenner våre behov for dårlig, eller er for sliten til å ivareta oss og ham. Men vi prøver. Det er veldig godt for oss å vite da at han trives de mange timene han er hjemmefra nesten hver dag, at han koser seg, at han får masse klemmer og gir tilbake, at han elsker å leke og kommer på mange nye lekehistorier.
Jeg er ydmyk, og går rundt med en varm, varm følelse i hjertet mitt. For begge mine barn, men dette her skulle handle om HAM.
Så fint at dere fikk høre så mye flott. Det er viktig å huske at disse flinke barna som er så greie og flotte og mestrer så mye ute i verden - de har behov for å være ganske små og vanskelige også - og det er bra at de da kan "ta det ut" i trygge stabile omgivelser hjemme. Det er godt å være stor og flink - men en kan ikke klare å være det hele tida.
SvarSlett