Tilbake til liberalfeminismen
Venstrefeministene ser mot staten, høyrefeministene vil forsterke kjønnsrollene i valgfrihetens navn. Norsk feminisme trenger en revitalisering.
Når vi i dag markerer 100-året for den internasjonale kvinnedagen, er det mye å feire. Mange likestillingspolitiske seire er vunnet. Norske kvinner kan ta utdanning, gifte seg med hvem de vil og skille seg igjen, de kan arve, stemme og ytre seg offentlig. De har sivile og politiske rettigheter på lik linje med menn.
Men noen utfordringer gjenstår: Kvinner bruker mest tid på det ubetalte omsorgsarbeidet i familien og jobber oftere deltid enn menn. De treffer de samme valgene som før – valg som er forbundet med lite prestisje, makt og økonomisk selvstendighet. Særlig forsterkes kvinnens avhengighetsforhold til personer og institusjoner som hun ikke råder over etter at man har stiftet familie. De siste generasjonene er menn kommet mer på banen som fedre, men kvinner og menn investerer fremdeles svært ulikt i arbeids- og familieliv. Selv om lykke også måles gjennom hvor nære relasjoner en har, er det fra et rent økonomisk ståsted forbundet med høy innsats og lav avkastning for kvinner å stifte familie. Det er mange spørsmål av prinsipiell, filosofisk og praktisk karakter som likestillingen skal mønstre svar på. Dessverre, tør jeg påstå, har verken feminister på høyre- eller venstresiden fullgode svar.
Venstresiden ønsker en sterk stat, fordi det koster mange penger å få til likestilling, og fordi det krever en stor, felles og målrettet innsats. Statsmakt forsvares med at det fungerer: Reform av skattesystemet – så man skattes individuelt og ikke som husholdning – handler om å se kvinner og menn som selvstendige individer og økonomiske aktører. Likelønnsloven og fagbevegelsen har gjort det vanskeligere å diskriminere kvinner og enklere å forhandle fram bedre vilkår i kvinnedominerte yrker. Permisjonsordninger, offentlig finansierte barnehager, eldrepleie og utdanning er barn av den velferdsstaten som feminister har kjempet fram. Statsfeminismen har gjort det mulig for kvinner å ikke bare ty til ubetalt omsorgsarbeid, men også å skaffe seg økonomisk selvstendighet.
Blant de få på høyresiden som identifiserer seg som feminister er motstanden mot statlig formynderi derimot sterk. Spørsmålet om det frie, individuelle valg – også til å leve tradisjonelt – står på agendaen her. Borgerlige feminister betrakter gjerne likestilling som et personlig verdianliggende som staten ikke har noe med. Så lenge formelle lover og regler ikke diskriminerer, skal ikke andre legge seg opp i kjønnsroller, personlige valg og maktfordeling.
Alle kvinner trenger ikke velge likt. Som de borgerlige feministene syns også jeg at den enkelte selv må definere hva det gode liv er. Det er en grunnleggende rettighet å søke akkurat den friheten og lykken man lyster. Samtidig velger man som man gjør ut fra det man regner som realistisk, gitt ens livssituasjon. Når kvinner sier at deres familier er viktige for deres velferd og overlevelse, avviser jeg altså ikke dette.
Hva jeg avviser, er en politikk som ikke gir dem alternative muligheter når familien som beskyttelsesmekanisme svikter. Politikk som ikke tar høyde for forskjeller mellom kvinner, og som ikke fanger opp dypere strukturelle ulikheter, er dømt til å feile. Det gjør en borgerlig politikk som setter friheten til å velge tradisjonelt over friheten til å bli et individ som kan navigere i et kapitalistisk samfunn, der økonomisk frihet defineres gjennom tilknytningen til arbeidslivet og ens forhandlingskort i markedet.
Det er slitsomt med monopolkamper og feministpoliti, og jeg skjønner på et vis frustrasjonen på borgerlig side over det som oppfattes som venstresidens snusfornuft. Det forunderlige er likevel at dagens borgerlige feminister fullstendig har tømt liberalfeminismen for mening. 1800-tallets liberalfeminister var pionerer. De gikk i hartkorn med datidens ledende intellektuelle og utfordret dem til fingerspissene med blendende filosofiske verk. De mestret elegant balansegangen mellom den individuelle og den kollektive kampen. På den tiden var det ikke den samme oppkonstruerte konflikten mellom å se på kvinner som frie og rasjonelle individer, og å begrense statlig maktmisbruk.
Men den versjonen av liberalisme dagens borgerlige feminister trykker til sitt bryst bygger, for meg å se, på en forlengelse av den kjønns- og strukturblinde liberalismen og konservatismen deres forgjengere kjempet imot. Man vil neppe finne en Mary Wollstonecraft, Virginia Woolf eller Susan B. Anthony gå i bresjen for at kvinner skal vie sitt liv til deltidsarbeid og reproduktive oppgaver, framfor å skaffe seg innflytelse i den produktive sfæren. Det virker som om norsk borgerlig feminisme går mer i konservativ enn liberal retning. Borgerlig feminisme er jammen ikke hva den var. Det er synd.
Også venstresiden sliter med et liberalt underskudd. Statlige velferdsordninger, regulering og kvotering synes etter hvert å være de eneste svarene. Selv om det å jobbe for brede velferdstilbud og et humant arbeidsliv berører mange, og i så måte er en effektiv måte å ivareta mange interesser på, ser ikke venstresiden utenfor mainstreamen. Det snakkes primært om at folk skal kunne kombinere arbeids- og familieliv, men det eksisterer knapt klasse- eller identitetspolitikk for enslige, eller for folk som ikke ønsker barn i det hele tatt.
Det er ikke ønskelig at feminismen koloniseres fullstendig av statlig politikk. Feminisme som primært føres i statlig regi mobiliserer ikke bredt, og vikeplikten for andre interesser synes konstant. En revitalisering av feminismen forutsetter at man går forbi snevre partiinteresser og ideologikamp, organiserer seg på flere arenaer og finner tilbake til de liberale røttene.
Verken kvinner eller menn tjener i det lange løpet på en retrett til konservative doktriner og politikk som står i veien for den opprinnelige liberalfeministiske visjonen: Å skaffe kvinner full deltakelse i politikk, økonomi og samfunnsliv og ikke bare definere seg i kraft av å være noens mor eller hustru.
Teksten er en forkortet versjon av et essay i det nyeste nummer av tidsskriftet Minerva.
Men noen utfordringer gjenstår: Kvinner bruker mest tid på det ubetalte omsorgsarbeidet i familien og jobber oftere deltid enn menn. De treffer de samme valgene som før – valg som er forbundet med lite prestisje, makt og økonomisk selvstendighet. Særlig forsterkes kvinnens avhengighetsforhold til personer og institusjoner som hun ikke råder over etter at man har stiftet familie. De siste generasjonene er menn kommet mer på banen som fedre, men kvinner og menn investerer fremdeles svært ulikt i arbeids- og familieliv. Selv om lykke også måles gjennom hvor nære relasjoner en har, er det fra et rent økonomisk ståsted forbundet med høy innsats og lav avkastning for kvinner å stifte familie. Det er mange spørsmål av prinsipiell, filosofisk og praktisk karakter som likestillingen skal mønstre svar på. Dessverre, tør jeg påstå, har verken feminister på høyre- eller venstresiden fullgode svar.
Venstresiden ønsker en sterk stat, fordi det koster mange penger å få til likestilling, og fordi det krever en stor, felles og målrettet innsats. Statsmakt forsvares med at det fungerer: Reform av skattesystemet – så man skattes individuelt og ikke som husholdning – handler om å se kvinner og menn som selvstendige individer og økonomiske aktører. Likelønnsloven og fagbevegelsen har gjort det vanskeligere å diskriminere kvinner og enklere å forhandle fram bedre vilkår i kvinnedominerte yrker. Permisjonsordninger, offentlig finansierte barnehager, eldrepleie og utdanning er barn av den velferdsstaten som feminister har kjempet fram. Statsfeminismen har gjort det mulig for kvinner å ikke bare ty til ubetalt omsorgsarbeid, men også å skaffe seg økonomisk selvstendighet.
Blant de få på høyresiden som identifiserer seg som feminister er motstanden mot statlig formynderi derimot sterk. Spørsmålet om det frie, individuelle valg – også til å leve tradisjonelt – står på agendaen her. Borgerlige feminister betrakter gjerne likestilling som et personlig verdianliggende som staten ikke har noe med. Så lenge formelle lover og regler ikke diskriminerer, skal ikke andre legge seg opp i kjønnsroller, personlige valg og maktfordeling.
Alle kvinner trenger ikke velge likt. Som de borgerlige feministene syns også jeg at den enkelte selv må definere hva det gode liv er. Det er en grunnleggende rettighet å søke akkurat den friheten og lykken man lyster. Samtidig velger man som man gjør ut fra det man regner som realistisk, gitt ens livssituasjon. Når kvinner sier at deres familier er viktige for deres velferd og overlevelse, avviser jeg altså ikke dette.
Hva jeg avviser, er en politikk som ikke gir dem alternative muligheter når familien som beskyttelsesmekanisme svikter. Politikk som ikke tar høyde for forskjeller mellom kvinner, og som ikke fanger opp dypere strukturelle ulikheter, er dømt til å feile. Det gjør en borgerlig politikk som setter friheten til å velge tradisjonelt over friheten til å bli et individ som kan navigere i et kapitalistisk samfunn, der økonomisk frihet defineres gjennom tilknytningen til arbeidslivet og ens forhandlingskort i markedet.
Det er slitsomt med monopolkamper og feministpoliti, og jeg skjønner på et vis frustrasjonen på borgerlig side over det som oppfattes som venstresidens snusfornuft. Det forunderlige er likevel at dagens borgerlige feminister fullstendig har tømt liberalfeminismen for mening. 1800-tallets liberalfeminister var pionerer. De gikk i hartkorn med datidens ledende intellektuelle og utfordret dem til fingerspissene med blendende filosofiske verk. De mestret elegant balansegangen mellom den individuelle og den kollektive kampen. På den tiden var det ikke den samme oppkonstruerte konflikten mellom å se på kvinner som frie og rasjonelle individer, og å begrense statlig maktmisbruk.
Men den versjonen av liberalisme dagens borgerlige feminister trykker til sitt bryst bygger, for meg å se, på en forlengelse av den kjønns- og strukturblinde liberalismen og konservatismen deres forgjengere kjempet imot. Man vil neppe finne en Mary Wollstonecraft, Virginia Woolf eller Susan B. Anthony gå i bresjen for at kvinner skal vie sitt liv til deltidsarbeid og reproduktive oppgaver, framfor å skaffe seg innflytelse i den produktive sfæren. Det virker som om norsk borgerlig feminisme går mer i konservativ enn liberal retning. Borgerlig feminisme er jammen ikke hva den var. Det er synd.
Også venstresiden sliter med et liberalt underskudd. Statlige velferdsordninger, regulering og kvotering synes etter hvert å være de eneste svarene. Selv om det å jobbe for brede velferdstilbud og et humant arbeidsliv berører mange, og i så måte er en effektiv måte å ivareta mange interesser på, ser ikke venstresiden utenfor mainstreamen. Det snakkes primært om at folk skal kunne kombinere arbeids- og familieliv, men det eksisterer knapt klasse- eller identitetspolitikk for enslige, eller for folk som ikke ønsker barn i det hele tatt.
Det er ikke ønskelig at feminismen koloniseres fullstendig av statlig politikk. Feminisme som primært føres i statlig regi mobiliserer ikke bredt, og vikeplikten for andre interesser synes konstant. En revitalisering av feminismen forutsetter at man går forbi snevre partiinteresser og ideologikamp, organiserer seg på flere arenaer og finner tilbake til de liberale røttene.
Verken kvinner eller menn tjener i det lange løpet på en retrett til konservative doktriner og politikk som står i veien for den opprinnelige liberalfeministiske visjonen: Å skaffe kvinner full deltakelse i politikk, økonomi og samfunnsliv og ikke bare definere seg i kraft av å være noens mor eller hustru.
Teksten er en forkortet versjon av et essay i det nyeste nummer av tidsskriftet Minerva.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar