Det er så fjernt. Tsunamien, jordskjelven, døden. Igjen er jeg et menneske på denne jorden som forblir urammet. Det har jeg vært i 36 år. Som barn har jeg ofte tenkt over hvor urettferdig verden er. Det slår meg igjen i dag. Jeg bør kjenne meg heldig, for ikke å virke utakknemlig, men det eneste jeg kjenner er sorg og sinne. Jøder som har overlevd Holocaust har ofte fortalt at de i etterkant lever med skyldfølelse for at de klarte seg og ikke ble rammet av en umenneskelig død. En lignende følelse sniker seg inn hos meg - skyldig i å være født på den riktige delen av denne jordkloden. Dette må snus til empati og medfølelse og handlekraftig hjelp. Hvor navlebeskuende går det an å bli da? Jeg må kjenne meg takknemlig og så rulle opp genserens armer og hjelpe. Hvordan skal jeg hjelpe? Jeg har bare penger å tilby. De tapte livene er borte for alltid uansett. Naturen er større enn oss, ja, men må den være så grusom også? Obviously. Vel, vi er ikke akkurat snill med naturen heller.
En trist dag på en fredag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar