Takk

jeg vil så gjerne takke. Jeg tror det høres patetisk ut, svulstig eller bare altfor sentimentalt. Allikevel. I dag vil jeg takke for det herlige livet jeg får lov til å leve akkurat nå. Så mange små og litt store gleder som blander seg inn i det hverdagslige. Jeg må klype meg - au - jo det er sant, dette fine her er livet mitt.

Skulle ønske denne vinden aldri ville snu! Gode, eldre mennesker har imidlertid fortalt meg at livet går opp og ned. Dette fine livet mitt skal jeg bruke til å samle krefter for nedturen som visst skal komme.

VM

Da er VM i hovedstaden offisielt i gang. Skulle sikkert være tilbakelent og avslappet i forhold til det hele. I stedet for gleder jeg meg slik bare barn kan glede seg i forventning av alt det som skal skje i løpet av de neste to ukene.

Åpningsfesten i går ble opplevd på Universitetsplassen. Det var nokså hyggelig, men jeg var egentlig litt skuffet over åpningen. Veldig tradisjonelt, veldig forutsigbart og lite nytt. Ikke at jeg mener at det må være like storslått som en åpning av en OL, slik det var i Lillehammer, men litt mer spenstige innslag kunne jeg ha tenkt meg. Uansett, denne åpninga og stemningen i folkemengden ga allerede et forsmak på "folkefesten" i Kollen.

Familien skal ditt både den førstkommende lørdag og lørdagen etter. Nå skal vi stå i stadioen, mens 30 km til damene skal følges fra løypene i skogen. Har jeg nevnt at jeg gleder meg som en unge?

Overstått

Da er den litt lange og omfattende fasen av bursdagsfeiringer i min lille familie overstått. "Overstått" har i mine utenlandske ører en negativ klang, dvs. når man er lettet når du er unnagjort og man er endelig ferdig med noe. Det har det kanskje ikke på norsk? Man gratulerer jo med en "overstått" bursdag, noe som i mitt morsmål ville bety at man med ironi uttrykker at man er glad på den andres vegne at han endelig er ferdig med denne derre dagen. Overstått brukt i overskift og teksten av dette innlegget må forstås i den norske betydning som jo må være mer positiv. Det har vært gøy og moro å feire så mye, ikke minst spise så mye kake. Noe bakst var vellykket, noe var mislykket. Er litt usikker om kjøttbollelarvene, en stjålet ide fra denne bloggen http://valen-utvik.blogspot.com/search/label/Fest, og pølsehorn falt så godt i smak hos ungene. Ut fra ropene etter pølse når de satt seg til bords, og påfølgende ansiktsuttrykk når de fant ut hva som ble servert, tror jeg nok at en del femåringer ble skuffet over ikke å få servert de klassiske pølsene i lompe og brød. Den verste følelsen det utløste hos meg var "søren, nå mener alle at mammaen til L er en dårlig mamma og bursdagsarrangør", for så å bruke 1 sekund på å skyve denne tanken unna og si med stolthet til meg selv at maten jeg hadde forberedt faktisk var velsmakende. Jeg ble litt overrasket forresten over at ingen barn spiste agurken eller en paprikastrimle eller to til kjøttbollene. Har alltid gått ut fra at barn spiser grønt når det er servert litt morsomt og kult. Men den gang ei. Kanskje det skyldes rammen. Halloooo, hvem vil vel spiser grønt i en barnebursdag?!?!?!!!!

Livet er neste tilbake i sin normale gang. Vi har besøk av mine foreldre ut uka og det er bare deilig. Livet er selvfølgelig mindre hektisk når det er fire voksenhender som hjelper til. Levering sent og henting tidlig i barnehagen, eller rett og slett dager hjemme med besteforeldre er digg. Jeg nyter deling av handling og laging av mat, og at min mamma ikke eier skam og faktisk blander seg inn i klesvasken også. HERLIG! Er jeg ekstraheldig rydder hun i klesskapende til ungene også. Jeg er nemlig notorisk uryddig i skap og skuffer, mens mamma er det motsatte tilfellet. Jeg har mistet for lenge siden all blygsel og tar gjerne imot hennes ryddeegenskaper bare for å kunne nyte tellekanter i klesskap i noen få uker til jeg har klart å ødelegge alt igjen. Hvis noen nå tror at mannen min ikke rydder bort rene klær, stemmer ikke det. Han er mye mer ordentlig og "tellekanteaktig" enn meg, men til slutt må han bare gi opp. Han er pent nødt til å legge våre fine sammenlagde klesplagg opp den uryddige og kaotiske haugen av klær jeg har klart å skape....stakkars. Han tar det som en mann og klager lite.

Ha en fin fin uke alle sammen!

5 år

Det er fem år siden jeg fødte vår eldste jente. Det hele begynte allerede dagen før, men klokken passerte tolv om natten og en og en halv time senere den 17. februar 2006 var hun endelig hos oss. Vårt første barn. Hun som lærer oss så mye hver dag siden hun kom til oss. Hun som har så mange kloke tanker og ord, som så ofte er stille og tilbaketrukken, som andre ganger bobler over av glede, spesielt når hun synger og danser. Hun som er uten tvil den mest omtenksomme og givende femåring jeg noen ganger har møtt, nesten selvutslettende stiller seg bakerst i kø og som jeg av og til vil dytte frem slik at hun også får sin rett. Hun som kommer fremdeles hver natt i senga vår, hun som forguder pappaen sin. Hun som ikke leker med leker men med alt annet. Hun som er i en utebarnehage hver eneste dag og som fryser på føttene om vinteren uten å klage og som koser seg i bakken med akebrett eller i løypa med ski på bena, som svømmer som en fisk i vannet, som skriver åtte navn helt alene.

Hun har fått en sykkel i dag, sin første ordentlige sykkel med pedaler og ringeklokke og lås og lys og bakspeil og flagg. Så stolt hun er av å ha blitt fem.

Jeg ser på det hele og kjenner en stor takknemlighet over å få lov til å være mammaen hennes. Det kjennes nesten som om jeg ikke kan fortjene en så god jente som dattera mi. Jeg er berørt av henne og jeg ser at hun blir stor og ikke trenger meg slik hun gjorde før, og at det bare vil gå den ene veien. Jeg skal venne meg til det når den tiden kommer. Til da skal jeg bake flere kaker og handler inn flere ting til den store skattejakt-barnebursdag på lørdag.

ikke så mye

Det er ikke blitt skrevet så mye i det siste her inne. Tydeligvis er bloggen sist på lista mi over ting jeg vil gjerne få gjort. Det har vært og for så vidt er fremdeles litt travelt for tiden i mitt liv. Mannen min hadde bursdag på lørdag og dattera mi fyller år på torsdag som kommer. Vi har hatt fullt hus fra fredag til søndag, og fra og med onsdag blir det fullt hus i ti dager med besøk fra besteforeldre fra utlandet. Det må bakes kaker, det må handles inn og vaskes og det må pyntes og stelles. Jeg synes det er moro- heldigvis. Liker meg i rollen. Spør meg selvfølgelig hvorfor jeg gjør det. Hva er det som gjør at jeg liker meg i morsrollen. Jeg følger med i debatten og innleggene i avisene om den nye morsrollen som har dukket opp og jeg surfer jo mye i blogglandia. Vi skal gjøre det så fint for våre barn. Jeg skal være mamma med stor M. Vel, jeg får det ikke alltid til, ofte stritter jeg imot trenden, men er det bursdag, er det virkelig stas å være mamma. På torsdag blir det familiefeiring, så feiring i bhg. Neste helg er det barnebursdag hjemme. Jenta vår feires i alle falle behørig. Opp i det hele er det en bok som skal skrives. Jeg her glad for at jeg for en måned siden avtalte med veilederen at hun skulle få en stor del av boka innen fredag som har vært. Slik hadde jeg ikke mulig til å droppe boka, mens jeg skulle gjøre i stand alt mulig. Det måtte lange, sene kvelder til i forrige uke for å komme i mål, men samvittigheten var jo rens som en ny hvit bomullslaken. Det var ekstra stas da å kose seg med besøket i heimen.

Ha en riktig fin uke, som sagt, denne er preget av bursdag for min del.

det finnes også travle helger

Fremover kommer vi til og ha en del av den type helg. Det gjør ikke noe, fordi travelt er det på grunn av mange hyggelige møter med mennesker vi er glade i. Det som kanskje er mest utfordrende med travle helger er at ukene blir ekstra travle for å forberede disse helgene. I tillegg får man ikke akkurat en pust i bakken for å komme seg igjen. I tillegg skal det skrives mye som skal leveres inn til veilederen neste fredag. Det er ikke bare bare av og til, dette. Men vi har valgt det selv og bursdager som venter oss tar man seg jo veldig gjerne av.

Forresten, trodde at min kjære og jeg var mer enn likestilt. Jeg spøker ofte med at han gjør 70 % hjemme og jeg 30% fordi han også trår til ute i den store hagen vår og den digre gamle garasjen/låven på tomta vår. Nå er jeg imidlertid blitt sikker på at fordelingen er 50-50. Jeg vet at han ikke tenker på alt det som skal ordnes for at de neste fire ukene går forholdsvis "smoothy" for seg. Mat, servietter, stearinlys, invitasjoner, vasking av hus, styrking av klær, klipping av barnas sveiser osv. osv. osv. ser ikke ut til dukke opp i hodet hans. Dette er jo ikke noe nytt for mange kvinner og jenter der ute, og jeg orker ikke å klage. Det er bare det at jeg kjenner meg litt matt når jeg tenker på alle disse gjøremål fremover.

Nå gleder jeg meg til en middagsinvitasjon borte hos en snill og god kollege i kveld. I morgen er det duket for enda mer sosialt liv og det er bare godt det. Så får jeg krysse fingrene at mannen min og jeg klarer å holde forkjølelse og influensa så langt unna oss som mulig. Begge to brygger vi på noe i dag, men det får ikke lov å komme frem og ut.

en syk en og en stor en

Lillebroren og jeg var hjemme i dag fordi feberen hadde tatt tak i kroppen hans. Det ser ut som om han heller ikke kan friskmeldes i morgen. Feberen var i alle fall temmelig høy i kveld ved leggetiden. Det var koselig å være sammen med ham og jeg koste meg med lek, dvd (yn mekkiiin = Lyn McQueen) og litt jobbing mens hans sov. Storesøster har for første gang alene dratt på besøk til en jente her i nabolaget. Hun kunne sikkert ha gjort dette litt før, men vi bor faktisk ikke slik at det er veldig mange små eller unge barn i område. Først nå er hun kommet i en slik alder der hun og de få andre barna faktisk har en sjans til å bli kjent med hverandre. Alle går i forskjellige bhg og det har derfor ikke vært så mange sjanser for møtepunkter. Foreldrene til disse få småbarn er mest overrasket over at vi alltid har klart å være på lekeplassen, mens ingen andre var der. Ingen, ikke vi heller, turde å ringe på hos hverandre. Men nå er altså storesøster (hun er den eldste av den etterveksten som har kommet i dette nabolaget) stor nok til å ringe på og hun tør. Hun gleder seg over det. Hun kjenner at hun er stor og at hun kan klarer seg fint i nabolaget. Jeg er rørt og rørt og stolt og stolt og litt redd var jeg også. Veien dit er ekstemt kort, biler ja, men ikke sååå mange og jeg vet at hun kan dette. Lyst opp av tusenvis av reflekser på seg. Jaja, nå ligger hun i senga si og det siste hun sa i dag var at hun synes at barn yngre enn 6 år er like store som de som er seks år (det er den magiske alderen som må nås for å være regnet som stor, for da får man lov å gå på skolen). Det var godt å være mamma i dag :-).