Ett år

var en hel evighet når jeg var et barn. Tiden var uendelig. I dag er det akkurat ett år siden jeg hadde bursdag. Og like mye som for ett år siden og alle 34 år før det (jeg feiret neppe selve dagen da jeg ble født), koste jeg meg i glansen av feiringen over at akkurat jeg er født. Det er stas å ha bursdag fordi jeg kan nyte å være hovedperson en dag. Jeg må innrømme, det er godt for mitt ego, uff da.

Som barn lurte jeg ofte på hvorfor det er akkurat meg, akkurat jeg, slik jeg er, slik jeg ser ut, slik jeg ter meg, ble født på akkurat denne dagen her i 1975 og akkurat på det stedet, og hvorfor akkurat av mine to foreldre med denne storebroren. Det spørsmålet dukker fremdeles opp i hodet mitt, og spesielt den dagen jeg har bursdag. Hvordan har det seg at akkurat jeg opplever så mye lykke, får lov til å være sammen med mennesker jeg elsker så mye. Det er nesten som en lykkeboble. Av og til når det er slike merkedager, der jeg får tid til å tenke, kjenner jeg redselen at lykkeboblen skal sprekke på grunn av sykdom, død eller ulykke. Fra mange av dere som jeg følger som bloggleser, fra opplevelser hos mine venner, vet jeg jo at dette skjer, dette kan skje. Da holder jeg fast ved at jeg må leve live hver dag, suge til meg lykken jeg faktisk får lov å leve i hver dag. Det kan snu når som helst.

Det er godt, dette lille livet mitt. Det er godt at jeg kan gi godt til andre, og med dette: gratulerer så mye med dagen, middelaldrende kvinne og jente, det er virkelig rart at det ble akkurat deg akkurat på denne dagen akkurat det stedet med de foreldrene i 1975. Du kunne være en annen med lange, slanke bein og langt, tykk, naturlig blondt hår også., men det ble deg. Jeg er glad for at det ble deg, æh meg.